Sutrefitter

Sesongens nest siste kamp ble spilt i går – motstander var Sutrelia, og minst et par av spillerne levde godt opp til klubbnavnet. Dommeren var som vanlig full og vi gikk fort opp i 3-0. Hadde brukbar kontroll bak der, men i ett tilfelle kom en faen som var tyngre enn meg løpende og vi dundret i hverandre – som jeg ser det, fair and square, men han skreik som en pyse og synes det var fryktelig. Jeg disset ham i 30-40 minutter og da holdt han kjeft. Brått fikk vi to straffer imot, og i det siste minuttet fløy en kar på keeperen vår sånn at ballen fikk rulle uhindret inn. 3-3 til pause føltes blodig urettferdig, og selv om jeg ikke hadde noe å skamme meg for, var det bittert.

Vi bestemte oss for å ta oss sammen, og det første som skjedde var at svina gikk opp til 4-3. Helvete! Unødvendig! Vi kjempet oss inn i kampen igjen, og scorte 3 nye mål. Det ble mye syting og sinner i kok, og det aller siste som skjedde var at klitorisene fikk inn et siste mål.

6-5 seier – veldig deilig å vinne en av disse kampene for en gangs skyld. Ingen store skader, kneet er litt vondt og lilletåa blå etter at en rasstapp brukte knottene for å forsøke å stoppe meg fra å utføre en avklaring.

Én kamp igjen til uka, så er det halvmaraton. Grøss!

Ny kamp, nye skader

Men for å ta det med en gang – skadene er kun i form av skrubbsår på albu og kne som gjør vondt men er helt irrelevante. :)

Vi møtte opp til kamp på Vikåsen Kunstgress i går, uten å ha vunnet en kamp etter ferien. Vi skulle spille mot Team Peri, som vant 3. divisjon i fjor, der vi kom på 3. plass og også rykket opp i 2. divisjon. I fjor slo de oss 6-3 i åpningskampen, noe vi den gang mente var helt feil. I år har de variert mye.

Lang historie kort – vi pulte dem, hardt og lenge og nådeløst. Når dommeren til slutt blåste av kampen, hadde vi vunnet 10-3. Skikkelig digg.

Jeg var kun delvis involvert i ett av baklengsmålene. Vi spilte for anledningen med ny keeper, en kar som visstnok sto litt for Mjøndalen for mange år siden. Ettersom det tross alt ikke var så mye å gjøre for ham, ble han mot slutten litt ivrig og løp ut for å bryte høyt og sånt. Det gikk stort sett bra, men en gang mistet han ballen 20 meter fra mål. Jeg var igjen bak der mot to fiender. Jeg prøvde etter beste evne å være mellom både han med ballen, målet, og han andre fienden, men de fikk avgårde en pasning. Eneste sjanse var å kaste seg som faen med beina først inn foran han som mottok pasningen, men alt jeg fikk ut av det var tidligere nevnte brannsår. Jaja, vi knuste dem allikevel.

Skal se om jeg får til en tur på trampemaskina i kveld også, regner med at det går bra mens huden gror ut igjen. Så kanskje jeg ikke er så stiv i flere dager etter kamp også. Yay!

Endex

Ny kamp i går, mot Maxbo Lier, som vant hele dritten i fjor. Fint å få topplagene på løpende bånd.

Jeg spilte ca. 4 minutter totalt. Da skulle jeg avklare en ball fra vårt straffefelt, gjorde det, og ca. et sekund senere ble jeg overfalt bakfra av et fittetryne som ikke var i nærheten av ballen så jeg fikk en skikkelig smell i det venstre kneet mitt, som ikke har vært noe særlig fra før. Dommeren sto noen få meter unna, så rett på, og gadd ikke blåse.

Resten av kampen ble dermed tilbragt av meg på sidelinja med å slenge alvorlig slem dritt etter dommeren og dusten som hoppa på meg. Det ble ingen mål på banen så lenge jeg var på, men svina vant 4-2.

Vanligvis må jeg unngå å løpe i 1-2 uker etter en sånn smell. Vurderer å kjøpe nytt kne. Og vi nærmer oss også veldig fort det punktet hvor jeg må innse at denne kroppen ikke kommer til å fullføre en halvmaraton. Men vi får se.. Mye kan skje.

Treningsuke i tre korte akter for storband og ruslebiff

Kort oppsummering av den siste ferieuka mi.

Først ble jeg enig med meg selv om at jeg måtte teste kroppen litt etter å ha vært slapp i ferien. Før ferien var det mye ugress å luke ut – ryggproblemer og en slem legg ved siste felles-løping der jeg deltok – og jeg var litt spent på om kroppen hang sammen. Jeg løp hjemmefra, inn grusveien og opp til Haukåstoppen (dvs. måtte stoppe og gå midt i bakken, den er fortsatt vond), og så ned via den blå stien. Det gikk greit nok, ingen smerter, og jeg brukte ca. 5 minutter lenger enn på mitt beste i fjor – noe som ikke er overraskende med tanke på hvordan jeg har spisset inn formen i det siste.

Et par dager senere var det første fotballkamp i høstsesongen. Vårsesongen gikk ubeseiret, så vi var spent på hvordan dette ville gå – mot et av topplagene uten at vi hadde sett en ball på en del uker. Vi åpnet greit, og ledet 2-0 etter ca. 15 minutter. Så begynte det å mongo-regne og lyne og helvete, og de andre scorte 8 mål. Jaja, kroppen hang sammen uansett.

Siste del ble utført uten at treningen var en sentral del av ambisjonen. Jeg har slitt med døgnrytmen i ferien, og får ikke sove om kvelden. Dette blir IKKE bedre søndagskvelder når jeg skal på jobben dagen etter. Så gammel ringrev som jeg er bestemte jeg meg for å gå imot alle mine egne helgeprinsipper. Så søndag (i går) sto jeg opp 06:30 og løp meg en tur. Helt alene i skogen – løp “Haukåsrunden” (dvs. helt rundt, ikke noen snarveier), ble dyktig sliten, og hata alt og alle. Rullet inn på ca. 35 minutter og var fornøyd med det, men faen heller.

Lengste. Søndag. Ever.

Jeg var så trøtt som 10-12 dupper litt utpå dagen og tidlig på kvelden – våkna ikke før vi begynte på 2. sesong av Sopranos rundt kl. 21:30. Så la vi oss rett før midnatt, og for en gangs skyld sleit jeg ikke med å sovne. Uten at jeg er noe mindre trøtt i dag av den grunn.

Jaja, jeg er nå her. Jeg HATER fortsatt kondisjonstrening av alle slag, og er bitter for at jeg har latt meg lure med på dette maratonprosjektet. Men at jeg har kommet igjennom uten skader gjør at ambisjonsnivået er flyttet fra “Stiller garantert ikke til start” opp til “Kommer garantert ikke til mål”, så vi får se hvordan ting utvikler seg.

To fulle menn spiller fotball igjen

..bortsett fra at det bare er én mann med vekta til to. Ikke er han full heller.

I går var det kamp mot KFUM/KFUK. Jeg fniser alltid av det navnet, sikkert noe med å ta bort f’ene. Vi har åpnet bra og hadde to seire på de to første kampene i år, så det var mye spenning ute og gikk. DramKam lander alltid på trynet før eller siden, bortsett fra i 2004 da, når vi ble seriemestre. Yay.

Siden vi spiller 7’er har vi to stykker i forsvar, og i dag var jeg den venstre av dem. Har ikke noe venstrebein, men han andre i forsvar hadde det enda verre så vi ble enige om å gjøre det sånn. I tillegg hadde vi bare to innbyttere. Jaja, shit happens.

Kampen gikk ganske greit for seg. Pulsklokka viste at jeg stadig var oppe i 170+, så jeg må vel kunne si at jeg jobbet ihvertfall. Vi gikk snart opp i 1-0, mens de like etter utlignet til 1-1. Jeg hadde gått for å ta meg en pustepause da, så jeg kan skylde på innbytteren min. ;) Så ble han skadd, og jeg måtte innpå og spille stort sett resten av kampen. Ved en corner til fienden brøt jeg foran en KUM-KUK og det ble en løpsduell ut av det. Vi var omtrent like raske, så det førte til en ganske slem skulder-mot-skulder-situasjon. Han veide bare to tredjedeler av det jeg gjør, pluss at han var en veiking, så han gikk NED. Bwaha. Han peip også. “Neeeeeei!” skreik han. Jeg stoppet litt opp for å slå ut med armene, da jeg ventet at det ble frispark. Dommerne er jo ofte også på bedriftsnivå. Men så hørte jeg dommeren rett bak meg - “Å nei du – denne gangen var han bare større og sterkere enn deg!” – WOHOO! En kar som bruker fritiden sin til å dømme bedriftsfotball synes jeg er stor og sterk! Motivert av dette læbba jeg ut på høyre ving. Det ble en kontring ut av det der jeg var alene på fiendens midtbane sammen med spissen vår. Jeg prøvde meg på et innlegg men det gikk rett i en fiende.

Anyway, det ble litt flipperspill, vi gikk opp til 2-1, før de utlignet til 2-2 igjen (da var jeg igjen ute og pustet litt etter mitt raid på høyresiden, med kun én innbytter må man kanskje spare seg litt). Rett før pause gikk vi opp til 3-2 på vårt tredje flaksemål for kvelden, og vi tok 10 minutter på sidelinja, motivert for å stå på og forsvare dette inn. Høydepunktet fra omgangen var kanskje at vi klarte å skade en svær feit kar sånn at de også bare hadde én innbytter. Men det var ikke meg.

Jeg spilte hele andre omgang, og det gikk greit nok – det besto stort sett i å stange ballen avgårde. Vi fikk straffe og gikk opp til 4-2, og så hadde jeg en tredjegenerasjons-assist når en pasning førte til et angrep der vi scorte og koste oss inn til 5-2.

Noen få minutter før slutt kom det et innlegg mot vårt mål. Han andre forsvareren vår gikk opp i en hodeduell, og keeperen vår ville være med på det, så da klarte de å ordne 5-3 som sluttresultat.

Fornøyd med tre seire på tre kamper selvfølgelig, men neste gang er det kamp mot “arvefienden” Drammen Gummiservice (en del av våre gamle spillere er der nå), og det på verdens minste og kjipeste bane. Det blir hat. Oh yes, det blir hat.

Kinderoverraskelse

Har ligget litt på latsiden når det gjelder å blogge i det siste, så her kommer en rask oppsummering av de tre siste forsøkene på å krype ut av sofaen.

Tirsdag 9/9: Sesongens nest siste kamp, denne gang mot Buskerud Betong (!) på Huringen stadion nær Klokkarstua. Jeg brukte 1 1/2 time fra Drammen sentrum til Spikkestad pga. et trailerhue som hadde blokkert trafikken i alle retninger. Kom frem akkurat i det kampen skulle starte, men siden alle andre også satt fast i trafikken, hadde de fått utsatt det litt.

Det var betongarbeidere vi skulle spille mot, så ikke noe sjokk at alle motspillerne var polakker. Kampen var jevn, og det sto 0-0 til vi fikk en litt billig straffe på slutten av 1. omgang. Jeg hadde fortsatt ganske vondt i kneet, så jeg holdt meg i ro der bak og tok bare skikkelig i når det var nødvendig, og byttet ut så ofte som mulig. Kunne kanskje forhindret ett av målene som arbeidsmaurene klarte å grine seg til, men det kunne flere andre også. Uansett vant vi 4-2, og min største involvering var å skjerme et gjennomspill over linja mens en liten, lubben polakk reiv og sleit i meg for å komme forbi. Han ga seg ikke før vi var 2-3 meter utenfor banen, og da synes jeg det var greit å fortelle ham at han kunne holde opp. Kneet ble ikke noe bedre av denne kampen, men en grei liten gjennomkjøring ble det læll.

Polakker er menneskenes svar på Doserne fra Fragleberget.

Søndag 14/9: Endelig klarte Slobo å dra meg med på en joggetur ute i den lokale skogen. Kneet hadde fått noen dagers hvile, og skulle få prøve seg på litt ulendt Konnerud-terreng. Vi løp en litt lenger runde enn jeg er vant til, og for første gang på en stund var det kondisen som jeg sleit mest med – kneet ble godt og varmt ganske kjapt, og resten av meg fulgte rett etter. Et par av oppoverbakkene var ganske vonde, men merket også at jeg klarte å holde høyere tempo enn jeg ville alene – det er ikke løgn at man presser seg mer når man løper sammen med noen.

Målet mitt med turen (bortsett fra å overleve) var egentlig å få myket opp kneet litt til dagen etter..

Mandag 15/9: Tid for sesongens siste kamp, og joggeturen fra dagen før satt GODT i lårene. Jeg er allergisk mot å tøye ut og denslags, så jeg var grundig stiv. Motstander denne dagen var Avotech, som har vært et bunnlag i hele år, men spilt seg opp en del på slutten. Alt jeg visste fra før er at de hadde en skikkelig brande på topp som jeg sikkert kom til å få bryne meg på.

Ingen dommer møtte opp til denne kampen, så vi bestemte oss for å gjøre det sånn nogenlunde demokratisk – som vil si at hvis nok mennesker synes noe var urettferdig, var det det samme som at dommeren hadde dømt. Det gikk helt greit, dommeren er vanligvis bare i veien allikevel.

Vi tok ballen fra avspark og gikk opp og scorte. Så tok vi ballen fra dem på neste avspark og gikk opp og scorte en til. Ok, kanskje ikke HELT så ille, men det var ikke langt unna. Med en trygg 2-0-ledelse senket vi oss til deres nivå og begynte å spille som idioter. Slapp markeringer, bommet på enkle pasninger, denslags. Likevel klarte vi å krangle inn 3-0 og 4-0 også – motstanderne var mer interessert i å latterliggjøre sin egen keeper enn noe annet.

Så klarte de å kjempe inn 4-1 på en helt unødvendig glipp i forsvaret vårt – dvs. den andre stopperen (jippi, ikke meg for en gangs skyld) glemte å sparke vekk ballen, så de rolig kunne sette den bak reservekeeperen vår (førstekeeperen var ikke med, så keeper for kvelden var en av utespillerne våre som skulle spille innebandykamp rett etterpå, og dermed ikke ville bli så sliten). Ikke så lenge etterpå kom 4-2 på en lompe fra midtbanen – den burde keeper ha tatt, men sånt skjer.

Vi skjerpet oss litt på slutten, og bortsett fra et stolpeskudd hadde fikk vi lurt inn et siste mål, så sluttresultatet ble 5-2. Ingen bra kamp av oss, men vi kom oss ihvertfall igjennom det.

Sesongen er over og jeg tror vi endte på topp 5, som selvfølgelig ikke er noe å skryte av, men som likevel varmer etter en kort og myk serie.

Back in black

På grunn av vond rygg og en installasjon i nord-Norge ble jeg nødt til å stå over de to første kampene i høstsesongen – den ene endte med tap, den andre med storseier. I går skulle jeg utpå igjen etter å knapt ha rørt meg i hele sommer.

Vi skulle spille mot Kaare Mortensen (firmaet, ikke personen), og det så lenge bra ut, da de møtte opp med to mann for lite. Jeg startet kampen, og kan bare slå fast med en gang at formen ikke er der. Klarte forsåvidt å unngå de største tabbene, men var altfor passiv i mange situasjoner der jeg burde ha klinket til istedenfor å nøle.

Vi gikk fort opp i 1-0, og tenkte at dette blir lett. Så fikk de én spiller til, og vi klarte i tillegg å senke oss til deres nivå, så de fikk 1-1. Jeg kunne ha avverget hvis jeg ikke hadde vært idiot, men det kunne flere andre også. Unødvendig mål. Vi fortsatte å sparke bort ballen, men kom etterhvert til å snuble inn 2-1, før svina igjen utlignet få minutter senere. Rett før pause headet vi inn 3-2 på corner, faktisk et ganske pent mål.

I pausen var det tid for selvransakelse, og vi ble enige om at vi var pinlig dårlige. Fienden skaffet seg tre nye spillere – sånne som du ser spiller aktiv fotball – men vi sa ikke noe da de tross alt spilte en omgang med en mann mindre.

Med fullt lag og tre aktive spillere på motsatt banehalvdel, skjønte vi at dette ble hardt, så vi satt igang omgangen ved å gå rolig opp og score mål. 4-2 og litt pusterom – selv om denne kampen var fotballkampenes svar på en bananrepublikks valuta, er to måls ledelse bedre enn å lede med ett.

De tok over ganske grundig, men vi hevet oss også betraktelig, og det ble litt kamp. Ca. midt i omgangen begynte jeg å kjenne at det venstre kneet mitt ikke likte at jeg er så feit, så jeg gikk ut og tok en liten pause. Med fem minutter hvile kjentes kneet bedre ut, så jeg byttet innpå ved neste mulighet, og var på banen lenge nok til å sparke unna en stor målsjanse i siste liten – etterfulgt av at jeg måtte stoppe meg selv med venstrebeinet, og da sa kneet takk for i kveld. Jeg måtte hinke ut igjen og se resten av kampen fra sidelinjen.

Uten at det var pga. at jeg var borte, presset fienden på og fikk 4-3. Så klarte de på litt ufortjent vis å knote inn 4-4, og vi så poengene fly avgårde. Surt og bittert.

Med 6 minutter igjen, la en av våre et innlegg som lignet mer på en lobb. Han som skulle ta det imot valgte (tror vi) å ikke røre det, så den løse ballen spratt to ganger og tuslet inn ved siden av stolpen. Skikkelig HamKam-mål. Gleden var stor, og vi klarte å holde inn, så det ble en litt ufortjent seier.

Kneet er ganske stivt og trenger muligens litt pause, evt. en slankekur på meg, så får vi se hvordan det går i de gjenstående kampene. :)

Siste kamp før sommerferien

Pga. strekken i venstre lår, sto jeg over siste kamp - det ble selvfølgelig en brakseier, 12-2 - vi vant stort sist jeg var borte også, så det er vel på tide å ta et hint.

Var litt usikker på låret igjen i dag, så jeg startet på siden. Motstanderen var VVS-senteret - de hadde vunnet sine første 3 kamper stort, og så hadde de tapt like stort i de neste. Vi var spent på hvilken av de to "personlighetene" de møtte med i dag.

Etter bare 8 minutter kom jeg innpå, og kort tid etterpå scorte vi (uten at jeg hadde noe med det å gjøre). Makkeren min i forsvaret ble skadet og forsvant ut på sidelinja - jeg og tredjemann holdt fortet så lenge. Vi gikk opp i 2-0 på en relativt enkel måte. Lite som tydet på motstand. Med ca. 10 igjen til pause (vi spiller 2x30) er vi i angrep - jeg bryter på et kontringsforsøk fra fienden, og sender en høy ball inn i feltet. Etter litt klabb og babb, går den i mål. Jeg var muligens ikke nest sist på den, men jeg regner den som en assist. ;)

Fem minutter senere triller vi inn 4-0, og dette begynner å ligne på bading. Kurderne på fiendelaget begynner også å krangle seg imellom, noe som alltid er artig. Men ett minutt før pause reduserer en panserspiss med et usannsynlig skudd. Han passerte forsåvidt meg på vei over på motsatt side, men siden driblet han seg forbi tre andre, så jeg tar ikke skylda for den alene.

Pausen klarte vi fint, med litt vann og prat. Vi var enige i at fi har bedre kondis enn oss, så vi skulle spille noe smartere i andre omgang. Det betyr at ikke alle tre midtbanespillere er i angrep hele tiden på vårt språk. Det viste seg også at tredjemann i forsvar var ute for resten av kampen, der han satt med isposen sin. Jaja, bare å stå på.

Andre omgang er mye jevnere, men det er åpenbart at vi er kjørt, mens fienden har overskudd. De fosser frem, vi bryter etter beste evne, men de får inn en til ca. midt i omgangen. 4-2 er en kjip nok ledelse på vårt nivå. Vi står på det vi er gode for, og med 10 minutter igjen, begynner jeg å kjenne strekken i låret igjen. Heldigvis kommer det ikke så mange harde løp, vi klarer å holde unna til det er ett fattig minutt igjen. Da skyter pansergutt på nytt, denne gangen fra død vinkel, og blot smider den inn. 4-3 og full panikk.

Gamle Jacobsen bestemmer seg for å gå nådeløst til verk, og avklarer såpass i egen 5-meter at keeperen på andre siden må strekke seg for å ta den. Dommeren blåser for full tid, og vi tar ferie øverst på tabellen - om det er 1. plass vet vi ikke før senere, men bra er det ihvertfall!

Ubeseiret siden første kamp er gode nyheter, at strekken fortsatt sitter i er ikke like bra. Men nå er det nesten to måneder til neste kamp, så vi får satse på at det går seg til!

Nr. 5 out!

Tilbake til hverdagen

Ny kamp for DramKam, denne gang på Berskaug 3 - delt opp så den ble omtrent som en dobbel tennisbane i størrelse, men ujevn som en potetåker og såpass "rund" at keeperne på hver side knapt kunne se hverandre. Når det i tillegg er steinhardt er det rimelig patetisk å forsøke å spille utpå der - sjansen for å tråkke over er absolutt tilstede.

Vi møtte Drammen Gummiservice, som bl.a. hadde tre av våre gamle spillere på laget - noe som betyr muntert passiar før kampen, og bitre etterslengere under. Temperatur ble det!

Selv startet jeg på sidelinja, og var litt slapp med oppvarmingen. Vi er tre som bytter på bak, og jeg kom innpå etter noen minutter med småspill på den fryktelige banen. Det førte ikke til noe stort drama, men vi slapp etterhvert inn et mål som - for én gangs skyld - ikke var min skyld. Utligningen kom rett før pause når vi tråklet oss inn i mål og tok med oss ballen.

I pausen tok vi et oppgjør med hvor patetisk det som foregikk ute på banen var. Ingen var fornøyde, og vi ble enige om å tråkke til. Vi ble også enige om at to av fiendene ikke måtte få holde på som i 1. omgang - den ene en liten spirrevipp med krøller som hadde god teknikk og som ikke kunne være i nærheten av ballen uten å forsøke å drible 4-5 mann, den andre en patetisk klovn med "kule" briller som sto i forsvar og trodde han var dommer og stønna og søyt hver gang verden gikk imot ham. Ved et par av tilløpene til slosskamp i første omgang kom han løpende over hele banen for å tilby sin mening om det som skjedde, og han var fryktelig nære en utvisning flere ganger, både for syting og stygt spill. Jaja, det er ikke så greit når man har IQ som en løk.

Andre omgang startet godt for oss, og vi gikk opp i 2-1 etter noen få minutter. Dette var en kamp hvor vi burde ha scoret 80 ganger, det var bare å skyte på mål, men vi var for forsiktige og pinglete. Noen minutter senere fikk krølle-valpen ballen på "min" side. Han var vond - han kom forsåvidt ikke forbi, men han klarte som regel å holde på ballen også. Jeg tenkte jeg fikk gå foran med et godt eksempel og mose ham, og når anledningen bød seg frem, gikk jeg hardt etter ballen på en måte som gjorde at han fikk 105kg (eller noe sånt) rett i trynet. Han var tydeligvis ikke vant til å bli løpt på, for i det jeg var forbi "the point of no return" og ikke kunne unngå å knuse ham om jeg så ville, fortsatte han å pirke på ballen. Det førte til maks uflaks for oss begge - jeg fikk banka lufta ut av ham, han fikk i siste øyeblikk sparket til ballen og låret mitt som ble til en krampe for meg og en målgivende pasning for ham. Seriøst bittert! Jeg måtte hinke av banen, han måtte blåses opp igjen, men tross alt kom vel jeg tapende ut av den duellen. 2-2 og game over for min del.

Mens jeg tøyde på meg en strekk ute på sidelinja resten av kampen (krampa kom og gikk, ivrig etter å få den ut), ble det mer og mer ampert, så jeg benyttet muligheten til å slenge dritt etter klovnen med brillene hver gang han stønnet som en kuse. Han hisset seg opp og jeg var klar til å knuse trynet hans (og brillene hans, da), men han fortsatte å gjøre seg bort på banen istedetfor, og det hele ebbet ut i ingenting.

Det var et helvete å kjøre hjem med krampe/strekk i venstrebeinet, så jeg la opp ruta sånn at det skulle bli så lite giring som mulig. Når jeg kom opp i leiligheten brukte jeg 20 minutter på å få av meg sko og sokker. En dusj senere gikk veien til Spikkestad for å sove - noe som ikke var noen dundrende suksess. Etter litt stønning prøvde jeg meg med litt tigerbalsam, men det spredde seg fort til pungen så da svei ALT hele tiden. Etter en liten tur i dusjen roet det seg litt, og jeg fikk sove etter en god stund med stirring i taket.

Sånn kan det gå, vi får prøve å lære noe av dette også!

Miraklet i Mjøndalen

3. serierunde i bedrift, og Gamle Jacobsen var tilbake på laget. Denne gangen var motstanderne Gulskogen B.I.L., en bunsj med tjukke gamle slasker som vi har møtt flere ganger opp gjennom årene.

Kampen får en noe treg start da dommeren har glemt å møte opp. Noen finner en annen dommer rekende rundt i gangene, og han tar på seg oppgaven. Vi er igang!

Vi starter kampen greit nok, men klarer igjen å senke oss til motstanderens nivå, og løper rundt som hodeløse høns. Etter ca. 7 minutter er fienden i overtall på høyre side - de får lagt inn, og midtstopper Jacobsen feilberegner hvor mange fi som er i boksen. En feit slask kommer seg løs på bakerste stolpe og får slengt ballen i mål. Skuffelsen er stor, og jeg tusler ut til sidelinja for å reflektere litt over livet. Kroppen er tung, hjernen er mørk, og kampen går videre.

Vi klarer å kjempe oss tilbake, og kommer oss opp på et nivå med sjansesløseri som man ikke ser i eliteserien engang. Gang på gang tråkler vi oss gjennom fienden, men får på ett eller annet vis ballen til vår dårligst plasserte angriper, som skyter over - igjen og igjen. Frustrasjonen er stor. Så plutselig får stjernespilleren vår ballen alene foran mål, og setter den enkelt i hjørnet. 1-1! Med 10 minutter igjen av 1. omgang slipper jeg til bakerst igjen. Ny bommert, feilberegner et mottak, en skjeggete boms kommer seg forbi, heldigvis redder keeper oss. Jeg blir bitter og innesluttet, og går resten av omgangen uten fatale feil.

Vi blir enige i at vi suger ræv i pausen, og bestemmer oss for å heve oss noen hakk. Motstanderne har gjort det bra i sine to første kamper, med to seire og 11-7 i målforskjell. Men vi kan ikke være fornøyd med uavgjort heller - bare å stå på.

Det er en kjennsgjerning at når dårlige lag har én god spiller, så er han spiss. Sånn var det i dag også - en stor og tung men likevel rask og teknisk god kuseskalle hadde jeg å passe på i så godt som hele andre omgang. Han var uberegnelig og farlig, men heldigvis var lagkameratene hans dårlige til å gi ham de riktige ballene. Gamle Jacobsen spilte seg noe opp og nøytraliserte nesten uromomentet.

En annen fiende fikk en løpeball, og jeg havnet i en løpsduell mot en av de bedre trente - jeg klarte å komme meg foran, og brukte tyngde og kløkt til å skjerme ballen ut. Med ca. én meter igjen til dødlinja forsøkte han plutselig å takle meg - jeg så ikke hvor han stakk inn beinet, og oppfattet ingenting før jeg landet på nakken inn mot veggen. Ganske forvirret, men reiste meg med en gang, noe som tilsynelatende overrasket de rundt meg. De hadde nok ikke trodd at en bleikfeit ruslebiff som meg skulle tåle litt juling. ;)

Vi fortsatte presset, og frustrasjonen vokste stadig - det manglet ikke målsjanser, men de gikk rett utenfor, i stolpen, eller så reddet keeper dem i siste liten. Med ca. 12 minutter igjen å spille, fikk vi en corner. Vanligvis står jeg igjen bakerst på disse, men denne gangen hadde vi bare én fi der - han andre hadde sneket seg litt tilbake mot mål. Dermed snek jeg meg litt over midtstreken også. Corneren gikk, høy ball inn i feltet, og vi fikk et hode på den, men neste touch var en fiende som la en avklaring rett ut mot midten. Den eneste som sto der, var Gamle Jacobsen. Tjukke Jacobsen. Skalla, solbrente, utrente og stygge Jacobsen. Tiden gikk saktere. "Trygg med ball", tenkte jeg. "Finn en medspiller". Men alle var markert. "Gå!" ropte de andre. Det var merkelig åpent foran meg. Jeg hadde kontroll på ballen, og gikk to meter fremover. Tiden gikk fremdeles for halv maskin. "Nå blir jeg upopulær", tenkte jeg, og mælte til det jeg var god for med strak vrist. For tidlige skudd hadde vi hatt mange av allerede, så jeg hørte flere stønn i det ballen forlot foten. Den gikk overraskende rett frem, og ikke så veldig mye oppover som den hadde en tendens til å gjøre under oppvarminga. Det så for meg ut som om den kom til å gå forbi forsvarerne, der bare en sjarmerende liten pubmage var i nærheten, og den kom for sent. Ballen fortsatte mot mål, hvor keeper sto og ventet på den. Det var først nå jeg oppdaget at den gamle, tjukke keeperen med kjempepupper og pannebånd var på vei motsatt vei av det ballen var - han hadde ikke sett utgangen på skuddet, sannsynligvis. Det kjentes som om 3 minutter hadde gått siden jeg skjøt. Keeperen så ned på ballen, og gjorde en bevegelse mot den. "Æsj, nå stopper han den", tenkte jeg - før jeg så at nettet bevegde på seg - ballen var allerede forbi ham.

Fra to meter inn på fiendens midtbane, hadde jeg scoret mitt første mål i min 12-årige karriere i DramKam. Følelsen var som når man har vært vill etter en dame lenge, og plutselig ligger hun naken foran deg, uten et gram rohypnol i blodomløpet, ingen blåveiser, ingen lover brutt, helt frivillig og med vilje. Et hardt, velplassert skudd som smalt i kassa, og sekundet fra den gikk i mål til applausen sto i taket var helt uvirkelig. Fra "benken" og ellers på banen hørtes "JA!" og klapping og "BRA!!!", og for en som kun har scoret feil vei tidligere, gikk armene instinktivt i været i pur glede! Fantastisk deilig! En utrolig følelse!

De siste minuttene ble det hektisk - kjeften gikk som aldri før, det holder nemlig ikke å score, man vil gjerne bli matchvinner også! Fienden sendte inn på en om mulig enda feitere kar som så ut som han var yrkeskriminell og supernarkoman (du skal være en GANSKE super narkoman for å være feit samtidig), han var vond å bryne seg på men ble tafatt når man sto i veien for ham. Det ble seriøs kriging etterhvert som de sendte opp fler og fler, men vi klarte å få most ballen avgårde, og det åpnet seg også for kontringer for oss.

Så plutselig blåste dommeren av kampen, og yours truly var matchvinner for første gang i sitt liv. Det var bare å takke fi for kampen, jogge noncholant ut på sidelinja, og ta imot hyllesten.

Neste gang (4/6) skal vi spille mot et lag som stort sett består av gamle DramKam-spillere. Det blir spennende, og vi blir nok nødt til å lukke treningene for pressen fremover. Det eneste man kan si sikkert, er at de vil være obs på skuddet til en feit, solbrent stakkar helt bakerst!

East side!

Årets første møkkakamp unnagjort

3. divisjon bedrift er igang! Nydelig vær, en meget varm hall og over 4 fremmøtte tilskuere sørget for en fantastisk ramme rundt kampen. Serien startet med én kamp før vi skulle til dyst, der det ene laget vant 16-0 eller noe sånt - relativt målrikt til å være vårt nivå.

Så var det vår tur - i nye drakter (sorte og hvite) skulle vi møte Team PERI. Etter ganske intens (i forhold til utgangspunktet) trening mandag, tok det ikke lang tid før svetta kom under oppvarmingen - men beina funket nogenlunde bra.

Kampen startet nogenlunde jevnt, og vi hadde et lite overtak de første 10. Så kom de opp, og i følge dommeren felte jeg et svin på ca. 12 meter. At jeg ikke var nær ham i det hele tatt (fo' real) hadde visst ikke så mye å si - han var jo ganske flink til å falle. Landet på siden og sånt. Da er det jo fri. Gud forby om noen skulle ha vært nær ham også, da hadde det vel blitt utvisning. Mens vi stilte opp muren og dommeren snakket med en av motspillerne, fant en annen motspiller ut at han skulle skyte ballen i mål. Dommeren ble like forfjamset som resten av oss, men for sikkerhets skyld godkjente han målet. Gamle Jacobsen hadde på dette tidspunktet skreket nok stygge ord til dommeren at 3-4 røde hadde vært fortjent, men han skjønte heldigvis ingenting.

Motivert av idiotien hevet vi oss noen hakk, spilte bedre, og fikk to fortjente mål før pause. Som en av to forsvarsspillere synes jeg at jeg hadde grei nok kontroll på de to som byttet på å være spisser for fiendene, men det ble noen klønete touch på ballen som kunne blitt farlige. I tillegg knuste jeg en hippie i en skulder-mot-skulder duell der jeg skjermet ballen ut over dødlinja, fienden løp på meg, og fordi han tryna og ikke jeg, ble det selvfølgelig frispark. Flott, dommer.

Pausen ble brukt til å drikke XL-1 og å omtale dommeren som idiot, noe som alle jo vet pleier å hjelpe ganske mye. Diskusjonen gikk høylydt helt til dommeren kom bort for å sove litt ved siden av der vi sto. Han skjønte kanskje misnøyen ut fra hvor stille det ble. Etter litt tung pusting gikk vi over på motsatt banehalvdel for å gjøre oss ferdige.

Fire minutter senere lå vi under 4-2. Noen av dem kunne keeperen vår ha gjort noe med, noen av dem burde vi i forsvaret ha sett, og ved to av de tre målene burde dommeren ha dømt frispark til oss. Men han er kanskje unnskyldt av det faktum at han var en døvblind hjerneskadd idiot uten fotballforståelse eller et snev av intelligens.

Med en tryggere ledelse, sendte fienden nå sin nr. 8 i angrep. En habil fotballspiller med primadonnanykker (noe som er ganske artig på dette nivået), som raskt gjorde seg bemerket med noen stygge taklinger som dommeren glatt overså. Han scorte ett med hånda (selv om en noe mindre hjernedød dommer kunne ha argumentert for at det var overarmen), han holdt, og han kom med ufyselige kommentarer om egen fortreffelighet kontinuerlig.

Etter en stund klarer vi å rote inn 4-3, og med dette hever laget seg en del hakk. Vi presset og skapte sjanser, men klarte å somle bort den ene etter den andre. Det gikk som det måtte gå, og fienden fikk rotet inn et mål eller to til.

Et fortjent tap på alle måter - vi var ikke gode i dag. På den positive siden holdt kroppen hele kampen - jeg var den eneste spilleren på vårt lag som ikke byttet bortsett fra keeperen vår. På den negative siden var jeg klar til å dø etter et raid på venstresiden som ikke førte til noe.

Neste gang vi skal tape, får vi håpe det skjer utelukkende fordi motstanderne er bedre enn oss (noe de generelt er), og ikke fordi dommeren er drita. Greit at dette stort sett er det laveste nivået man kan spille på, men hyggelig om de sender en kar neste gang som ihvertfall har hørt om fotball.

Nr. 5 out!