Har ligget litt på latsiden når det gjelder å blogge i det siste, så her kommer en rask oppsummering av de tre siste forsøkene på å krype ut av sofaen.
Tirsdag 9/9: Sesongens nest siste kamp, denne gang mot Buskerud Betong (!) på Huringen stadion nær Klokkarstua. Jeg brukte 1 1/2 time fra Drammen sentrum til Spikkestad pga. et trailerhue som hadde blokkert trafikken i alle retninger. Kom frem akkurat i det kampen skulle starte, men siden alle andre også satt fast i trafikken, hadde de fått utsatt det litt.
Det var betongarbeidere vi skulle spille mot, så ikke noe sjokk at alle motspillerne var polakker. Kampen var jevn, og det sto 0-0 til vi fikk en litt billig straffe på slutten av 1. omgang. Jeg hadde fortsatt ganske vondt i kneet, så jeg holdt meg i ro der bak og tok bare skikkelig i når det var nødvendig, og byttet ut så ofte som mulig. Kunne kanskje forhindret ett av målene som arbeidsmaurene klarte å grine seg til, men det kunne flere andre også. Uansett vant vi 4-2, og min største involvering var å skjerme et gjennomspill over linja mens en liten, lubben polakk reiv og sleit i meg for å komme forbi. Han ga seg ikke før vi var 2-3 meter utenfor banen, og da synes jeg det var greit å fortelle ham at han kunne holde opp. Kneet ble ikke noe bedre av denne kampen, men en grei liten gjennomkjøring ble det læll.
Polakker er menneskenes svar på Doserne fra Fragleberget.
Søndag 14/9: Endelig klarte Slobo å dra meg med på en joggetur ute i den lokale skogen. Kneet hadde fått noen dagers hvile, og skulle få prøve seg på litt ulendt Konnerud-terreng. Vi løp en litt lenger runde enn jeg er vant til, og for første gang på en stund var det kondisen som jeg sleit mest med – kneet ble godt og varmt ganske kjapt, og resten av meg fulgte rett etter. Et par av oppoverbakkene var ganske vonde, men merket også at jeg klarte å holde høyere tempo enn jeg ville alene – det er ikke løgn at man presser seg mer når man løper sammen med noen.
Målet mitt med turen (bortsett fra å overleve) var egentlig å få myket opp kneet litt til dagen etter..
Mandag 15/9: Tid for sesongens siste kamp, og joggeturen fra dagen før satt GODT i lårene. Jeg er allergisk mot å tøye ut og denslags, så jeg var grundig stiv. Motstander denne dagen var Avotech, som har vært et bunnlag i hele år, men spilt seg opp en del på slutten. Alt jeg visste fra før er at de hadde en skikkelig brande på topp som jeg sikkert kom til å få bryne meg på.
Ingen dommer møtte opp til denne kampen, så vi bestemte oss for å gjøre det sånn nogenlunde demokratisk – som vil si at hvis nok mennesker synes noe var urettferdig, var det det samme som at dommeren hadde dømt. Det gikk helt greit, dommeren er vanligvis bare i veien allikevel.
Vi tok ballen fra avspark og gikk opp og scorte. Så tok vi ballen fra dem på neste avspark og gikk opp og scorte en til. Ok, kanskje ikke HELT så ille, men det var ikke langt unna. Med en trygg 2-0-ledelse senket vi oss til deres nivå og begynte å spille som idioter. Slapp markeringer, bommet på enkle pasninger, denslags. Likevel klarte vi å krangle inn 3-0 og 4-0 også – motstanderne var mer interessert i å latterliggjøre sin egen keeper enn noe annet.
Så klarte de å kjempe inn 4-1 på en helt unødvendig glipp i forsvaret vårt – dvs. den andre stopperen (jippi, ikke meg for en gangs skyld) glemte å sparke vekk ballen, så de rolig kunne sette den bak reservekeeperen vår (førstekeeperen var ikke med, så keeper for kvelden var en av utespillerne våre som skulle spille innebandykamp rett etterpå, og dermed ikke ville bli så sliten). Ikke så lenge etterpå kom 4-2 på en lompe fra midtbanen – den burde keeper ha tatt, men sånt skjer.
Vi skjerpet oss litt på slutten, og bortsett fra et stolpeskudd hadde fikk vi lurt inn et siste mål, så sluttresultatet ble 5-2. Ingen bra kamp av oss, men vi kom oss ihvertfall igjennom det.
Sesongen er over og jeg tror vi endte på topp 5, som selvfølgelig ikke er noe å skryte av, men som likevel varmer etter en kort og myk serie.
