Slitne Gonzales ute i mørket

Forrige uke var må vel klassifiseres som en bra en for meg. Var ute og vraltet tre ganger og det er nesten skummelt å tenke på. Jeg er fortsatt ikke fryktelig positiv til løping som treningsform, men men.. Det går vel fremover. Kanskje en dag blir jeg en glad løpegutt.

I et forsøk på å følge opp løp jeg meg en runde i går også. Samme som sist mandag, da blir det “Den omvendte omvendte Haukåsrunden”, eller rett og slett “Haukåsrunden”.

Jeg kom meg ikke ut før nærmere 18:30, og det var for sent. Mørkt. Jeg lånte hodelykt av Siv, men det hjalp ikke. Røtter og stein og drit overalt – måtte bremse mye og holde igjen for å ikke tråkke over.

Til tross for det kom jeg til mål. iPod’en min mente det var 200 meter kortere enn når jeg løp motsatt vei, men det får bare gå. Jeg får holde meg til opplyste veier fremover. Så får 200 meter være 200 meter.

Men in tights

Da har det altså skjedd. Jeg er blitt eier av tights. Som passer. Jeg kjøpte noen billige treningsbukser i Sverige for en uke siden, da var det mer tights in men. Jeg kommer nok til å løpe i mørket en stund til, da det er enkelte ting man bare ikke utsetter folk for. Meg i tights er en av dem.

Jeg kasta meg ut i det på lørdag for å kjøre kroppen litt. Ikke ordentlig, bare sånn at jeg skulle bli sliten og sjekke om ting har blitt litt bedre. Tre treninger på en uke er ikke hverdagskost for denne slasken, så det var en viss skepsis inne i bildet.

Jeg kranglet litt med meg selv om hvor jeg skulle løpe, og før veiskillet (mye potensiale for symbolikk her) bestemte jeg meg for å løpe samme runde som Slobo og jeg dro for noen uker siden – inn til Hellashytta på Konnerud – med en liten modifikasjon; Det er to veier til Hellas, og vi tok den “venstre” (sett når man kommer fra oss) av dem både frem og tilbake sist. Denne gangen skulle jeg ta den høyre frem og venstre tilbake. Dette ville føre med seg litt mindre sti/gjørme, men også litt mer opp og ned. For det er jo ikke noe særlig opp og ned på Konnerud fra før.

Som sist måtte jeg stoppe og gå litt her og der – kondisen holder ikke til de verste bakkene helt enda. Men for det meste gikk det greit, og kroppen var stadig klar til kamp.

Underveis var det en eller flere hester som hadde driti noe jævlig. Hundeeiere må ha med seg pose. Burde ikke også hesteeiere ha med seg en søplesekk? Det gjør kanskje ikke noe så langt ute i skauen.

Jeg passerte 5km et stykke før Hellashytta, og var fornøyd med at det ville innebære at jeg kom over mila totalt sett. Stoppet ikke ved selve hytta – visste jo at det kom bakker som kom til å gi rikelig med anledninger til akkurat det. 6km kom overraskende fort etter hytta. Sweet. Pusten var tung i de verste motbakkene, men jeg fant ut at hvis jeg gikk hardt opp dem ble pusten bedre uten at tempoet ble så veeeeeldig mye verre. Måtte uansett kjefte litt på meg selv for å komme igang når det flatet ut igjen.

Det begynte å bli mørkt i det jeg kom til Kølabånn (eller hvordan det skrives). Herfra er det en brutal bakke før det er slak nedoverbakke inn til mål. Jeg prøvde ikke å løpe engang. Men en vakker dag..

Når jeg kom hjem viste iPod’en  11.19km, og jeg var veldig happy med å være ferdig. Grundig sliten, men ikke dau i kroppen. Hadde det kommet øst-europeere ville jeg gitt dem kamp, særlig om jeg hadde balltreet mitt. Det hadde blitt som en flokk hyener som angrep en litt såret løve. Jeg hadde ihvertfall tatt med meg en del av dem i fallet. Det er favoritt-dusj-fantasien min. :)

Det beste med hele greia er nok at jeg har vært ganske oppegående etter turen. Var for all del sliten både resten av lørdagen og hele søndagen, men ikke ubrukelig som sist. Klarte å gå i trapper, kneet var småvondt under hele turen men har funket etterpå. Vet ikke enda når neste tur blir, men det er jo ting som tyder på at det er lettere å holde dette gående hvis man faktisk løper litt av og til.

Also, tights + Nike boxers funka som snus. Jeg har massive lår som er nysgjerrige på hverandre når jeg løper. Selv skrubbsåret mitt fra sist koste seg, om noe slipte jeg bare ned skorpa litt. Så det var bra.

Ser for meg at hvis dette fortsetter, må jeg kjøpe meg ny sofa. Når den gamle ikke lenger klarer å konkurrere med løpeturer i skogen, må den ha mistet sin appell. Det må være der det ligger.

Kort tur for å shake liket

Dro en 4.8km lang tur på asfalt i går for å prøve å holde frekvensen oppe. Kjente meg tung, men jeg mistenker at det kan være fordi jeg er tung. Til tross for det, gikk det greit å løpe hele veien, og de siste 60% av gårsdagens løype er oppoverbakke, så jeg er vel fornøyd med det. Var ikke på topp, løp ikke offensivt, men holdt et brukbart tempo hele veien. Dog tror jeg at jeg i god form hadde klart å kutte ned minutter på tiden jeg endte opp med – 25:25.

Men da er jeg ihvertfall oppe i over en mil denne uka. Det synes jeg er fint. :)

Back in black

I går dro en uflidd og skjeggete busemann på seg nye treningsfiller fra Sverige og sa “No more!” – nå var det nok slapphet. iPod ble gjort klar, uniformen på, ungen lagt. På tide å ta det jeg kaller “Den omvendte Haukås-runden” – som betyr en løype med masse stigning stort sett hele tiden, bortsett fra slutten som er behagelig. Eller.. som er nedover. Ettersom jeg ikke kom meg ut før kvart på syv i går kveld, rakk det å bli grundig mørkt – da er det en del nedoverbakker i den løypa hvor røtter og drit gjør seg gjeldende.

Det gikk ikke så farlig fort, som man vel kan lese ut fra vedlagte graf. I et forsøk på å følge Nybegynner+ – opplegget, hadde jeg som mål å løpe på 35 minutter. At jeg traff så bra på det er bare en tilfeldighet, selv om iPod’en sørget for god sekundering underveis. Etter hver kilometer snakket en dame om hvor fort det gikk, og etter 17:30 sa hun at jeg var halvveis. Siden jeg ikke har iPhone med GPS kunne jo ikke hun vite hvor jeg skulle løpe, men det funka da på et vis.

Det gikk helt greit. Ikke fort, ikke vondt. Prøvde heller ikke å presse meg – dette handlet kun om å være ute, overleve, og ikke drepe motivasjonen for å gjøre det igjen. Jeg er ikke helt sikker på om jeg kommer til å følge N+-opplegget slavisk med en gang. Jeg tror heller jeg prøver å etablere en vane som går på å trene tre ganger i uka. Når det funker og kroppen godtar det, kan jeg begynne å tenke opplegg.

Jeg opplevde noe rart i dusjen etterpå. En tanke sneiet innom og sa “Dette var helt ålreit, la oss gjøre det igjen”. Det er mye bedre enn den vanlige tanken som sier “Drep de andre, så deg selv. Hvis du tar deg selv først, slipper de andre unna”. Så man får tro at dette var positivt, sånn totalt sett. Kanskje ikke tidenes vasseste fysiske comeback, men jeg har et visst håp om at jeg nå har tatt første steg på en sti som fører til at magen ikke lenger flyter rundt som den vil, uavhengig av kroppens øvrige struktur.

Halvmaraton her også

Skrev vel alt som var verdt å skrive noe om på den andre bloggen.

Vondt. :)

Treningsuke i tre korte akter for storband og ruslebiff

Kort oppsummering av den siste ferieuka mi.

Først ble jeg enig med meg selv om at jeg måtte teste kroppen litt etter å ha vært slapp i ferien. Før ferien var det mye ugress å luke ut – ryggproblemer og en slem legg ved siste felles-løping der jeg deltok – og jeg var litt spent på om kroppen hang sammen. Jeg løp hjemmefra, inn grusveien og opp til Haukåstoppen (dvs. måtte stoppe og gå midt i bakken, den er fortsatt vond), og så ned via den blå stien. Det gikk greit nok, ingen smerter, og jeg brukte ca. 5 minutter lenger enn på mitt beste i fjor – noe som ikke er overraskende med tanke på hvordan jeg har spisset inn formen i det siste.

Et par dager senere var det første fotballkamp i høstsesongen. Vårsesongen gikk ubeseiret, så vi var spent på hvordan dette ville gå – mot et av topplagene uten at vi hadde sett en ball på en del uker. Vi åpnet greit, og ledet 2-0 etter ca. 15 minutter. Så begynte det å mongo-regne og lyne og helvete, og de andre scorte 8 mål. Jaja, kroppen hang sammen uansett.

Siste del ble utført uten at treningen var en sentral del av ambisjonen. Jeg har slitt med døgnrytmen i ferien, og får ikke sove om kvelden. Dette blir IKKE bedre søndagskvelder når jeg skal på jobben dagen etter. Så gammel ringrev som jeg er bestemte jeg meg for å gå imot alle mine egne helgeprinsipper. Så søndag (i går) sto jeg opp 06:30 og løp meg en tur. Helt alene i skogen – løp “Haukåsrunden” (dvs. helt rundt, ikke noen snarveier), ble dyktig sliten, og hata alt og alle. Rullet inn på ca. 35 minutter og var fornøyd med det, men faen heller.

Lengste. Søndag. Ever.

Jeg var så trøtt som 10-12 dupper litt utpå dagen og tidlig på kvelden – våkna ikke før vi begynte på 2. sesong av Sopranos rundt kl. 21:30. Så la vi oss rett før midnatt, og for en gangs skyld sleit jeg ikke med å sovne. Uten at jeg er noe mindre trøtt i dag av den grunn.

Jaja, jeg er nå her. Jeg HATER fortsatt kondisjonstrening av alle slag, og er bitter for at jeg har latt meg lure med på dette maratonprosjektet. Men at jeg har kommet igjennom uten skader gjør at ambisjonsnivået er flyttet fra “Stiller garantert ikke til start” opp til “Kommer garantert ikke til mål”, så vi får se hvordan ting utvikler seg.

Ut av sofaen, inn i skogen

Siden vi hadde fellesløpeturen vår, har det ikke skjedd så mye med kroppen min. Først spilte jeg en fotballkamp (vi vant 3-2), så fikk vi baby, så spilte jeg en fotballkamp til (vi voldtok dem 7-1). Det har med andre ord ikke skjedd mye positivt med liket mitt i det siste.

Fikk en invitasjon av Slobo her i går, og var klar for å kjøre på så lenge det ikke krasjet med svigerbesøk. Det krasjet dog med søvnbehovet etter at baby og katt hadde krevd sitt natta i forveien. Jeg våknet av Slobos stemme utenfor i det han kom tilbake fra turen og diskuterte den med en felles nabo av oss. Ordene “Det var greit å komme seg ut før det ble for varmt” traff meg som sukkerspinn, og jeg besluttet å løpe en solotur. Selvfølgelig fikk jeg ikke det til før det ble for varmt, men sånn er det å være en ubesluttsom tass.

I skauen bak der Slobo og jeg bor, går det en nice løype som vel også han bruker av og til – vi løp den sammen i September i fjor også. I dag var tiden kommet til å presse kroppen tilbake til lidelsenes land, så jeg bestemte meg for å løpe samme runden, men baklengs og to ganger. Løypa er sånn at hvis man løper den veien vi løp sist, får man én slem bakke som fister løs på analåpningen din og knekker deg helt (ihvertfall skjer det med meg), mens andre veien går det mer jevnt oppover. Summen av angst blir selvfølgelig den samme, men siden jeg ikke har rørt meg mye i det siste, valgte jeg å gå for jevn pain istedenfor sjokkterapi. Det er noe med en 110kg tung kropp som skal dras rundt en løype i varmen uten å ha noe særlig kondis å vise til.

Første runde gikk helt greit, det var tunge bakker men jeg klarte å holde det gående. Hjernen bestemte, kroppen adlød. Likevel kjente jeg at jeg ikke var helt Supermann når jeg begynte på runde to. Jeg kom meg forsåvidt greit nok bortover, men når bakkene begynte, sluttet kroppen å høre på hjernen, og det ble til at jeg gikk litt her og der. Etterhvert byttet jeg taktikk og gikk der det var rett frem og nedover, og samlet således litt krefter til å løpe opp bakkene. Det funket, men jeg ble grundig knust av det.

Når jeg nærmet meg Haukåstoppen, kjente jeg i tillegg at muskelen i høyre lår som fikk krampe under felles-løpeturen også nå begynte å vise tegn. Jeg er ganske sikker på at dette ikke kom av selve løpingen, men fordi jeg ubevisst bruker høyre bein mye mer for å bremse i nedoverbakke enn venstre, pga. et vondt kne. Jaja, den venner seg vel til det. Løypa i Oslo er vel ganske flat i forhold til Konnerud uansett.

Jeg var sprengt og kokt når jeg kom hjem, litt over budsjettert tid men ikke skremmende mye. Blir spennende å se om jeg takler høyere tempo neste gang jeg prøver meg.

Puls

Når jeg tross alt har vært så dum å melde meg på halvmaraton, må jeg prøve å overleve. Jeg skal tross alt bli far, og er det noe amerikanske ghettofilmer har lært oss, er det at unger med døde fedre blir kriminelle negre. Og er det én ting jeg ikke vil at ungen min skal bli, så er det neger, kriminell eller ei.

Jeg har derfor fulgt etter de to ivrigste her på bloggen og skaffet meg en pulsklokke. Polar RS400 heter den, og er visstnok en relativt avansert utgave. Enda bedre kan det bli om man kjøper en klump til å ha på foten når man løper, men der er ikke jeg enda. Jeg tok med en USB-dings så jeg kan få dataene enkelt inn på PCen (som ikke har noe infrarød-leser fra før), og har installert programmet Polar ProTrainer 5, som er treningsdagbok og masse ting. Man hører jo stadig om toppidrettsutøvere som måler ting og tang, og det er ikke noen grunn til at vi i ostepop-enden av skalaen ikke skal være like sjuke. ;)

Dagens første test gikk ut på å måle hvilepulsen. Det sto at den kunne være litt unøyaktig for folk som er så feite som meg, men pytt pytt, vi prøver. Litt utagerende ligging senere, så slo den fast at jeg er i fantastisk dårlig form og at jeg har en makspuls rundt 175.

Det med formen visste jeg forsåvidt allerede.

Så var det ut på løpetur – samme runden som de to foregående rundene (har kun blogget om en av dem), med ambisjoner om å løpe 12-13 meter lenger enn sist, hvor jeg døde i siste oppoverbakke. Etter å ha trikset og herjet litt med klokka, satte jeg igang en “Free” exercise. Den målte pulsen og når jeg gikk de første meterne sammen med Siv lå jeg veldig godt an. Så kom det oppoverbakke og litt løping, og da steg pulsen. Merkelig.

Det var vondt som faen (som all løping), og jeg vraltet meg gjennom skogen, og kastet et øye på klokka av og til. Når jeg var over 165 i puls kjente at jeg ble mer og mer sliten. Når jeg rundet 170 var syra der umiddelbart, og pusten gikk tungt. Men frem til de slemme, vonde bakkene som utgjør slutten av runden lå det stort sett under 170 mesteparten av turen.

Så kom etterhvert slutten, og da begynte jeg virkelig å merke at det var vondt. Den siste bakken opp til toppen av verden der Slobo og jeg bor spiste ballene mine, men faen i helvete om jeg ikke kom opp i en puls på 182 før jeg la meg ned for å dø. In your face, pulsklokke! Enten så undervurderer du feite folk, eller så er jeg slem til å presse meg utover mine fysiske begrensninger, noe jeg ser på som lite sannsynlig. ;)

Uansett, når toppen (av kurven, ikke bakken) var nådd, ruslet jeg rolig hjem og skrudde først av pulsklokka når jeg var på vei inn i dusjen. Ganske fornøyd med å få teknikken til å virke, ikke så fornøyd med selve treningen – men dette var et skritt mot å få kalibrert treningsmetodikk og forventninger. På sikt blir det kanskje mulig for meg å drive fysisk aktivitet uten å deise rett opp i hard/max intensitet umiddelbart.

Sånn. Nå ser dere hva jeg sliter med. ;)

JEG HATER DERE ALLE SAMMEN!

For første gang i år skulle det bli noe annet enn gåturer i vaggetempo og fotballtreninger. Jeg har blitt shamet til å melde meg på Oslo (halv)maraton av ondsinnede kollegaer med hysterisk ambisjonsnivå, noe som passer meg dårlig.

Hallo. Bloggnavnet mitt her er Lam Hai. Ok, så var det etter en fotballspiller som jeg synes hadde morsomt navn. Jeg er ikke lam, jeg har bare samme livsstil som dem. Det finnes ikke noe lystbetont med å løpe rett frem, opp og ned, frem og tilbake. Det er konsentrert hat. Jeg er dedikert og designet for å sitte foran en PC. That’s me, baby. Ikke prøv å gjøre meg til noe jeg ikke er. ;)

Men men, er man meldt på så er man vel det. Jeg får bare ta meg i nakken og begynne å trene. I dag kom joggeturen jeg har gruet meg til i seks måneder.

Det ble en enkel runde – ut i skauen fra der jeg bor, 500 meter med grusvei, så asfalt resten. Ganske flatt, men mer kupert enn gymsalen vi spiller fotball i hver søndag. Jeg klarte å løpe “aktivt” frem til pkt. B på kartet her – det vil si at jeg presset tempoet sånn nogenlunde, uten å falle tilbake til “passiv” jogging. Den delen av løypa som foregikk i Konnerudgata var slakk oppoverbakke – jeg holdt fortsatt tempoet, men det kostet og var vondt. Melkesyre overalt.

Siv vagget ut på tur samtidig som jeg startet, og hun gikk nesten samme løypa – bortsett fra at hun gikk til venstre ved sirkel nr. 2 og dermed fikk en litt kortere tur. Jeg tok henne igjen rett etter der løypene krysses – etter 300 meter med vond oppoverbakke. Da var det nok, og vi vagget sammen tilbake til heimen.

Dusjen var helt klart det beste ved hele opplevelsen.

Joggingen/gåingen tok i underkant av en halvtime. Hvis jeg gidder å utsette meg selv for dette igjen, kommer jeg kanskje lenger før jeg dør neste gang.

Jeg kommer aldri til å tilgi dere. :)