3. serierunde i bedrift, og Gamle Jacobsen var tilbake på laget. Denne gangen var motstanderne Gulskogen B.I.L., en bunsj med tjukke gamle slasker som vi har møtt flere ganger opp gjennom årene.
Kampen får en noe treg start da dommeren har glemt å møte opp. Noen finner en annen dommer rekende rundt i gangene, og han tar på seg oppgaven. Vi er igang!
Vi starter kampen greit nok, men klarer igjen å senke oss til motstanderens nivå, og løper rundt som hodeløse høns. Etter ca. 7 minutter er fienden i overtall på høyre side - de får lagt inn, og midtstopper Jacobsen feilberegner hvor mange fi som er i boksen. En feit slask kommer seg løs på bakerste stolpe og får slengt ballen i mål. Skuffelsen er stor, og jeg tusler ut til sidelinja for å reflektere litt over livet. Kroppen er tung, hjernen er mørk, og kampen går videre.
Vi klarer å kjempe oss tilbake, og kommer oss opp på et nivå med sjansesløseri som man ikke ser i eliteserien engang. Gang på gang tråkler vi oss gjennom fienden, men får på ett eller annet vis ballen til vår dårligst plasserte angriper, som skyter over - igjen og igjen. Frustrasjonen er stor. Så plutselig får stjernespilleren vår ballen alene foran mål, og setter den enkelt i hjørnet. 1-1! Med 10 minutter igjen av 1. omgang slipper jeg til bakerst igjen. Ny bommert, feilberegner et mottak, en skjeggete boms kommer seg forbi, heldigvis redder keeper oss. Jeg blir bitter og innesluttet, og går resten av omgangen uten fatale feil.
Vi blir enige i at vi suger ræv i pausen, og bestemmer oss for å heve oss noen hakk. Motstanderne har gjort det bra i sine to første kamper, med to seire og 11-7 i målforskjell. Men vi kan ikke være fornøyd med uavgjort heller - bare å stå på.
Det er en kjennsgjerning at når dårlige lag har én god spiller, så er han spiss. Sånn var det i dag også - en stor og tung men likevel rask og teknisk god kuseskalle hadde jeg å passe på i så godt som hele andre omgang. Han var uberegnelig og farlig, men heldigvis var lagkameratene hans dårlige til å gi ham de riktige ballene. Gamle Jacobsen spilte seg noe opp og nøytraliserte nesten uromomentet.
En annen fiende fikk en løpeball, og jeg havnet i en løpsduell mot en av de bedre trente - jeg klarte å komme meg foran, og brukte tyngde og kløkt til å skjerme ballen ut. Med ca. én meter igjen til dødlinja forsøkte han plutselig å takle meg - jeg så ikke hvor han stakk inn beinet, og oppfattet ingenting før jeg landet på nakken inn mot veggen. Ganske forvirret, men reiste meg med en gang, noe som tilsynelatende overrasket de rundt meg. De hadde nok ikke trodd at en bleikfeit ruslebiff som meg skulle tåle litt juling. ;)
Vi fortsatte presset, og frustrasjonen vokste stadig - det manglet ikke målsjanser, men de gikk rett utenfor, i stolpen, eller så reddet keeper dem i siste liten. Med ca. 12 minutter igjen å spille, fikk vi en corner. Vanligvis står jeg igjen bakerst på disse, men denne gangen hadde vi bare én fi der - han andre hadde sneket seg litt tilbake mot mål. Dermed snek jeg meg litt over midtstreken også. Corneren gikk, høy ball inn i feltet, og vi fikk et hode på den, men neste touch var en fiende som la en avklaring rett ut mot midten. Den eneste som sto der, var Gamle Jacobsen. Tjukke Jacobsen. Skalla, solbrente, utrente og stygge Jacobsen. Tiden gikk saktere. "Trygg med ball", tenkte jeg. "Finn en medspiller". Men alle var markert. "Gå!" ropte de andre. Det var merkelig åpent foran meg. Jeg hadde kontroll på ballen, og gikk to meter fremover. Tiden gikk fremdeles for halv maskin. "Nå blir jeg upopulær", tenkte jeg, og mælte til det jeg var god for med strak vrist. For tidlige skudd hadde vi hatt mange av allerede, så jeg hørte flere stønn i det ballen forlot foten. Den gikk overraskende rett frem, og ikke så veldig mye oppover som den hadde en tendens til å gjøre under oppvarminga. Det så for meg ut som om den kom til å gå forbi forsvarerne, der bare en sjarmerende liten pubmage var i nærheten, og den kom for sent. Ballen fortsatte mot mål, hvor keeper sto og ventet på den. Det var først nå jeg oppdaget at den gamle, tjukke keeperen med kjempepupper og pannebånd var på vei motsatt vei av det ballen var - han hadde ikke sett utgangen på skuddet, sannsynligvis. Det kjentes som om 3 minutter hadde gått siden jeg skjøt. Keeperen så ned på ballen, og gjorde en bevegelse mot den. "Æsj, nå stopper han den", tenkte jeg - før jeg så at nettet bevegde på seg - ballen var allerede forbi ham.
Fra to meter inn på fiendens midtbane, hadde jeg scoret mitt første mål i min 12-årige karriere i DramKam. Følelsen var som når man har vært vill etter en dame lenge, og plutselig ligger hun naken foran deg, uten et gram rohypnol i blodomløpet, ingen blåveiser, ingen lover brutt, helt frivillig og med vilje. Et hardt, velplassert skudd som smalt i kassa, og sekundet fra den gikk i mål til applausen sto i taket var helt uvirkelig. Fra "benken" og ellers på banen hørtes "JA!" og klapping og "BRA!!!", og for en som kun har scoret feil vei tidligere, gikk armene instinktivt i været i pur glede! Fantastisk deilig! En utrolig følelse!
De siste minuttene ble det hektisk - kjeften gikk som aldri før, det holder nemlig ikke å score, man vil gjerne bli matchvinner også! Fienden sendte inn på en om mulig enda feitere kar som så ut som han var yrkeskriminell og supernarkoman (du skal være en GANSKE super narkoman for å være feit samtidig), han var vond å bryne seg på men ble tafatt når man sto i veien for ham. Det ble seriøs kriging etterhvert som de sendte opp fler og fler, men vi klarte å få most ballen avgårde, og det åpnet seg også for kontringer for oss.
Så plutselig blåste dommeren av kampen, og yours truly var matchvinner for første gang i sitt liv. Det var bare å takke fi for kampen, jogge noncholant ut på sidelinja, og ta imot hyllesten.
Neste gang (4/6) skal vi spille mot et lag som stort sett består av gamle DramKam-spillere. Det blir spennende, og vi blir nok nødt til å lukke treningene for pressen fremover. Det eneste man kan si sikkert, er at de vil være obs på skuddet til en feit, solbrent stakkar helt bakerst!
East side!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar