Slitne Gonzales ute i mørket

Forrige uke var må vel klassifiseres som en bra en for meg. Var ute og vraltet tre ganger og det er nesten skummelt å tenke på. Jeg er fortsatt ikke fryktelig positiv til løping som treningsform, men men.. Det går vel fremover. Kanskje en dag blir jeg en glad løpegutt.

I et forsøk på å følge opp løp jeg meg en runde i går også. Samme som sist mandag, da blir det “Den omvendte omvendte Haukåsrunden”, eller rett og slett “Haukåsrunden”.

Jeg kom meg ikke ut før nærmere 18:30, og det var for sent. Mørkt. Jeg lånte hodelykt av Siv, men det hjalp ikke. Røtter og stein og drit overalt – måtte bremse mye og holde igjen for å ikke tråkke over.

Til tross for det kom jeg til mål. iPod’en min mente det var 200 meter kortere enn når jeg løp motsatt vei, men det får bare gå. Jeg får holde meg til opplyste veier fremover. Så får 200 meter være 200 meter.

Men in tights

Da har det altså skjedd. Jeg er blitt eier av tights. Som passer. Jeg kjøpte noen billige treningsbukser i Sverige for en uke siden, da var det mer tights in men. Jeg kommer nok til å løpe i mørket en stund til, da det er enkelte ting man bare ikke utsetter folk for. Meg i tights er en av dem.

Jeg kasta meg ut i det på lørdag for å kjøre kroppen litt. Ikke ordentlig, bare sånn at jeg skulle bli sliten og sjekke om ting har blitt litt bedre. Tre treninger på en uke er ikke hverdagskost for denne slasken, så det var en viss skepsis inne i bildet.

Jeg kranglet litt med meg selv om hvor jeg skulle løpe, og før veiskillet (mye potensiale for symbolikk her) bestemte jeg meg for å løpe samme runde som Slobo og jeg dro for noen uker siden – inn til Hellashytta på Konnerud – med en liten modifikasjon; Det er to veier til Hellas, og vi tok den “venstre” (sett når man kommer fra oss) av dem både frem og tilbake sist. Denne gangen skulle jeg ta den høyre frem og venstre tilbake. Dette ville føre med seg litt mindre sti/gjørme, men også litt mer opp og ned. For det er jo ikke noe særlig opp og ned på Konnerud fra før.

Som sist måtte jeg stoppe og gå litt her og der – kondisen holder ikke til de verste bakkene helt enda. Men for det meste gikk det greit, og kroppen var stadig klar til kamp.

Underveis var det en eller flere hester som hadde driti noe jævlig. Hundeeiere må ha med seg pose. Burde ikke også hesteeiere ha med seg en søplesekk? Det gjør kanskje ikke noe så langt ute i skauen.

Jeg passerte 5km et stykke før Hellashytta, og var fornøyd med at det ville innebære at jeg kom over mila totalt sett. Stoppet ikke ved selve hytta – visste jo at det kom bakker som kom til å gi rikelig med anledninger til akkurat det. 6km kom overraskende fort etter hytta. Sweet. Pusten var tung i de verste motbakkene, men jeg fant ut at hvis jeg gikk hardt opp dem ble pusten bedre uten at tempoet ble så veeeeeldig mye verre. Måtte uansett kjefte litt på meg selv for å komme igang når det flatet ut igjen.

Det begynte å bli mørkt i det jeg kom til Kølabånn (eller hvordan det skrives). Herfra er det en brutal bakke før det er slak nedoverbakke inn til mål. Jeg prøvde ikke å løpe engang. Men en vakker dag..

Når jeg kom hjem viste iPod’en  11.19km, og jeg var veldig happy med å være ferdig. Grundig sliten, men ikke dau i kroppen. Hadde det kommet øst-europeere ville jeg gitt dem kamp, særlig om jeg hadde balltreet mitt. Det hadde blitt som en flokk hyener som angrep en litt såret løve. Jeg hadde ihvertfall tatt med meg en del av dem i fallet. Det er favoritt-dusj-fantasien min. :)

Det beste med hele greia er nok at jeg har vært ganske oppegående etter turen. Var for all del sliten både resten av lørdagen og hele søndagen, men ikke ubrukelig som sist. Klarte å gå i trapper, kneet var småvondt under hele turen men har funket etterpå. Vet ikke enda når neste tur blir, men det er jo ting som tyder på at det er lettere å holde dette gående hvis man faktisk løper litt av og til.

Also, tights + Nike boxers funka som snus. Jeg har massive lår som er nysgjerrige på hverandre når jeg løper. Selv skrubbsåret mitt fra sist koste seg, om noe slipte jeg bare ned skorpa litt. Så det var bra.

Ser for meg at hvis dette fortsetter, må jeg kjøpe meg ny sofa. Når den gamle ikke lenger klarer å konkurrere med løpeturer i skogen, må den ha mistet sin appell. Det må være der det ligger.

Kort tur for å shake liket

Dro en 4.8km lang tur på asfalt i går for å prøve å holde frekvensen oppe. Kjente meg tung, men jeg mistenker at det kan være fordi jeg er tung. Til tross for det, gikk det greit å løpe hele veien, og de siste 60% av gårsdagens løype er oppoverbakke, så jeg er vel fornøyd med det. Var ikke på topp, løp ikke offensivt, men holdt et brukbart tempo hele veien. Dog tror jeg at jeg i god form hadde klart å kutte ned minutter på tiden jeg endte opp med – 25:25.

Men da er jeg ihvertfall oppe i over en mil denne uka. Det synes jeg er fint. :)

Back in black

I går dro en uflidd og skjeggete busemann på seg nye treningsfiller fra Sverige og sa “No more!” – nå var det nok slapphet. iPod ble gjort klar, uniformen på, ungen lagt. På tide å ta det jeg kaller “Den omvendte Haukås-runden” – som betyr en løype med masse stigning stort sett hele tiden, bortsett fra slutten som er behagelig. Eller.. som er nedover. Ettersom jeg ikke kom meg ut før kvart på syv i går kveld, rakk det å bli grundig mørkt – da er det en del nedoverbakker i den løypa hvor røtter og drit gjør seg gjeldende.

Det gikk ikke så farlig fort, som man vel kan lese ut fra vedlagte graf. I et forsøk på å følge Nybegynner+ – opplegget, hadde jeg som mål å løpe på 35 minutter. At jeg traff så bra på det er bare en tilfeldighet, selv om iPod’en sørget for god sekundering underveis. Etter hver kilometer snakket en dame om hvor fort det gikk, og etter 17:30 sa hun at jeg var halvveis. Siden jeg ikke har iPhone med GPS kunne jo ikke hun vite hvor jeg skulle løpe, men det funka da på et vis.

Det gikk helt greit. Ikke fort, ikke vondt. Prøvde heller ikke å presse meg – dette handlet kun om å være ute, overleve, og ikke drepe motivasjonen for å gjøre det igjen. Jeg er ikke helt sikker på om jeg kommer til å følge N+-opplegget slavisk med en gang. Jeg tror heller jeg prøver å etablere en vane som går på å trene tre ganger i uka. Når det funker og kroppen godtar det, kan jeg begynne å tenke opplegg.

Jeg opplevde noe rart i dusjen etterpå. En tanke sneiet innom og sa “Dette var helt ålreit, la oss gjøre det igjen”. Det er mye bedre enn den vanlige tanken som sier “Drep de andre, så deg selv. Hvis du tar deg selv først, slipper de andre unna”. Så man får tro at dette var positivt, sånn totalt sett. Kanskje ikke tidenes vasseste fysiske comeback, men jeg har et visst håp om at jeg nå har tatt første steg på en sti som fører til at magen ikke lenger flyter rundt som den vil, uavhengig av kroppens øvrige struktur.

Halvmaraton her også

Skrev vel alt som var verdt å skrive noe om på den andre bloggen.

Vondt. :)

Treningsuke i tre korte akter for storband og ruslebiff

Kort oppsummering av den siste ferieuka mi.

Først ble jeg enig med meg selv om at jeg måtte teste kroppen litt etter å ha vært slapp i ferien. Før ferien var det mye ugress å luke ut – ryggproblemer og en slem legg ved siste felles-løping der jeg deltok – og jeg var litt spent på om kroppen hang sammen. Jeg løp hjemmefra, inn grusveien og opp til Haukåstoppen (dvs. måtte stoppe og gå midt i bakken, den er fortsatt vond), og så ned via den blå stien. Det gikk greit nok, ingen smerter, og jeg brukte ca. 5 minutter lenger enn på mitt beste i fjor – noe som ikke er overraskende med tanke på hvordan jeg har spisset inn formen i det siste.

Et par dager senere var det første fotballkamp i høstsesongen. Vårsesongen gikk ubeseiret, så vi var spent på hvordan dette ville gå – mot et av topplagene uten at vi hadde sett en ball på en del uker. Vi åpnet greit, og ledet 2-0 etter ca. 15 minutter. Så begynte det å mongo-regne og lyne og helvete, og de andre scorte 8 mål. Jaja, kroppen hang sammen uansett.

Siste del ble utført uten at treningen var en sentral del av ambisjonen. Jeg har slitt med døgnrytmen i ferien, og får ikke sove om kvelden. Dette blir IKKE bedre søndagskvelder når jeg skal på jobben dagen etter. Så gammel ringrev som jeg er bestemte jeg meg for å gå imot alle mine egne helgeprinsipper. Så søndag (i går) sto jeg opp 06:30 og løp meg en tur. Helt alene i skogen – løp “Haukåsrunden” (dvs. helt rundt, ikke noen snarveier), ble dyktig sliten, og hata alt og alle. Rullet inn på ca. 35 minutter og var fornøyd med det, men faen heller.

Lengste. Søndag. Ever.

Jeg var så trøtt som 10-12 dupper litt utpå dagen og tidlig på kvelden – våkna ikke før vi begynte på 2. sesong av Sopranos rundt kl. 21:30. Så la vi oss rett før midnatt, og for en gangs skyld sleit jeg ikke med å sovne. Uten at jeg er noe mindre trøtt i dag av den grunn.

Jaja, jeg er nå her. Jeg HATER fortsatt kondisjonstrening av alle slag, og er bitter for at jeg har latt meg lure med på dette maratonprosjektet. Men at jeg har kommet igjennom uten skader gjør at ambisjonsnivået er flyttet fra “Stiller garantert ikke til start” opp til “Kommer garantert ikke til mål”, så vi får se hvordan ting utvikler seg.

Ut av sofaen, inn i skogen

Siden vi hadde fellesløpeturen vår, har det ikke skjedd så mye med kroppen min. Først spilte jeg en fotballkamp (vi vant 3-2), så fikk vi baby, så spilte jeg en fotballkamp til (vi voldtok dem 7-1). Det har med andre ord ikke skjedd mye positivt med liket mitt i det siste.

Fikk en invitasjon av Slobo her i går, og var klar for å kjøre på så lenge det ikke krasjet med svigerbesøk. Det krasjet dog med søvnbehovet etter at baby og katt hadde krevd sitt natta i forveien. Jeg våknet av Slobos stemme utenfor i det han kom tilbake fra turen og diskuterte den med en felles nabo av oss. Ordene “Det var greit å komme seg ut før det ble for varmt” traff meg som sukkerspinn, og jeg besluttet å løpe en solotur. Selvfølgelig fikk jeg ikke det til før det ble for varmt, men sånn er det å være en ubesluttsom tass.

I skauen bak der Slobo og jeg bor, går det en nice løype som vel også han bruker av og til – vi løp den sammen i September i fjor også. I dag var tiden kommet til å presse kroppen tilbake til lidelsenes land, så jeg bestemte meg for å løpe samme runden, men baklengs og to ganger. Løypa er sånn at hvis man løper den veien vi løp sist, får man én slem bakke som fister løs på analåpningen din og knekker deg helt (ihvertfall skjer det med meg), mens andre veien går det mer jevnt oppover. Summen av angst blir selvfølgelig den samme, men siden jeg ikke har rørt meg mye i det siste, valgte jeg å gå for jevn pain istedenfor sjokkterapi. Det er noe med en 110kg tung kropp som skal dras rundt en løype i varmen uten å ha noe særlig kondis å vise til.

Første runde gikk helt greit, det var tunge bakker men jeg klarte å holde det gående. Hjernen bestemte, kroppen adlød. Likevel kjente jeg at jeg ikke var helt Supermann når jeg begynte på runde to. Jeg kom meg forsåvidt greit nok bortover, men når bakkene begynte, sluttet kroppen å høre på hjernen, og det ble til at jeg gikk litt her og der. Etterhvert byttet jeg taktikk og gikk der det var rett frem og nedover, og samlet således litt krefter til å løpe opp bakkene. Det funket, men jeg ble grundig knust av det.

Når jeg nærmet meg Haukåstoppen, kjente jeg i tillegg at muskelen i høyre lår som fikk krampe under felles-løpeturen også nå begynte å vise tegn. Jeg er ganske sikker på at dette ikke kom av selve løpingen, men fordi jeg ubevisst bruker høyre bein mye mer for å bremse i nedoverbakke enn venstre, pga. et vondt kne. Jaja, den venner seg vel til det. Løypa i Oslo er vel ganske flat i forhold til Konnerud uansett.

Jeg var sprengt og kokt når jeg kom hjem, litt over budsjettert tid men ikke skremmende mye. Blir spennende å se om jeg takler høyere tempo neste gang jeg prøver meg.

Puls

Når jeg tross alt har vært så dum å melde meg på halvmaraton, må jeg prøve å overleve. Jeg skal tross alt bli far, og er det noe amerikanske ghettofilmer har lært oss, er det at unger med døde fedre blir kriminelle negre. Og er det én ting jeg ikke vil at ungen min skal bli, så er det neger, kriminell eller ei.

Jeg har derfor fulgt etter de to ivrigste her på bloggen og skaffet meg en pulsklokke. Polar RS400 heter den, og er visstnok en relativt avansert utgave. Enda bedre kan det bli om man kjøper en klump til å ha på foten når man løper, men der er ikke jeg enda. Jeg tok med en USB-dings så jeg kan få dataene enkelt inn på PCen (som ikke har noe infrarød-leser fra før), og har installert programmet Polar ProTrainer 5, som er treningsdagbok og masse ting. Man hører jo stadig om toppidrettsutøvere som måler ting og tang, og det er ikke noen grunn til at vi i ostepop-enden av skalaen ikke skal være like sjuke. ;)

Dagens første test gikk ut på å måle hvilepulsen. Det sto at den kunne være litt unøyaktig for folk som er så feite som meg, men pytt pytt, vi prøver. Litt utagerende ligging senere, så slo den fast at jeg er i fantastisk dårlig form og at jeg har en makspuls rundt 175.

Det med formen visste jeg forsåvidt allerede.

Så var det ut på løpetur – samme runden som de to foregående rundene (har kun blogget om en av dem), med ambisjoner om å løpe 12-13 meter lenger enn sist, hvor jeg døde i siste oppoverbakke. Etter å ha trikset og herjet litt med klokka, satte jeg igang en “Free” exercise. Den målte pulsen og når jeg gikk de første meterne sammen med Siv lå jeg veldig godt an. Så kom det oppoverbakke og litt løping, og da steg pulsen. Merkelig.

Det var vondt som faen (som all løping), og jeg vraltet meg gjennom skogen, og kastet et øye på klokka av og til. Når jeg var over 165 i puls kjente at jeg ble mer og mer sliten. Når jeg rundet 170 var syra der umiddelbart, og pusten gikk tungt. Men frem til de slemme, vonde bakkene som utgjør slutten av runden lå det stort sett under 170 mesteparten av turen.

Så kom etterhvert slutten, og da begynte jeg virkelig å merke at det var vondt. Den siste bakken opp til toppen av verden der Slobo og jeg bor spiste ballene mine, men faen i helvete om jeg ikke kom opp i en puls på 182 før jeg la meg ned for å dø. In your face, pulsklokke! Enten så undervurderer du feite folk, eller så er jeg slem til å presse meg utover mine fysiske begrensninger, noe jeg ser på som lite sannsynlig. ;)

Uansett, når toppen (av kurven, ikke bakken) var nådd, ruslet jeg rolig hjem og skrudde først av pulsklokka når jeg var på vei inn i dusjen. Ganske fornøyd med å få teknikken til å virke, ikke så fornøyd med selve treningen – men dette var et skritt mot å få kalibrert treningsmetodikk og forventninger. På sikt blir det kanskje mulig for meg å drive fysisk aktivitet uten å deise rett opp i hard/max intensitet umiddelbart.

Sånn. Nå ser dere hva jeg sliter med. ;)

Kinderoverraskelse

Har ligget litt på latsiden når det gjelder å blogge i det siste, så her kommer en rask oppsummering av de tre siste forsøkene på å krype ut av sofaen.

Tirsdag 9/9: Sesongens nest siste kamp, denne gang mot Buskerud Betong (!) på Huringen stadion nær Klokkarstua. Jeg brukte 1 1/2 time fra Drammen sentrum til Spikkestad pga. et trailerhue som hadde blokkert trafikken i alle retninger. Kom frem akkurat i det kampen skulle starte, men siden alle andre også satt fast i trafikken, hadde de fått utsatt det litt.

Det var betongarbeidere vi skulle spille mot, så ikke noe sjokk at alle motspillerne var polakker. Kampen var jevn, og det sto 0-0 til vi fikk en litt billig straffe på slutten av 1. omgang. Jeg hadde fortsatt ganske vondt i kneet, så jeg holdt meg i ro der bak og tok bare skikkelig i når det var nødvendig, og byttet ut så ofte som mulig. Kunne kanskje forhindret ett av målene som arbeidsmaurene klarte å grine seg til, men det kunne flere andre også. Uansett vant vi 4-2, og min største involvering var å skjerme et gjennomspill over linja mens en liten, lubben polakk reiv og sleit i meg for å komme forbi. Han ga seg ikke før vi var 2-3 meter utenfor banen, og da synes jeg det var greit å fortelle ham at han kunne holde opp. Kneet ble ikke noe bedre av denne kampen, men en grei liten gjennomkjøring ble det læll.

Polakker er menneskenes svar på Doserne fra Fragleberget.

Søndag 14/9: Endelig klarte Slobo å dra meg med på en joggetur ute i den lokale skogen. Kneet hadde fått noen dagers hvile, og skulle få prøve seg på litt ulendt Konnerud-terreng. Vi løp en litt lenger runde enn jeg er vant til, og for første gang på en stund var det kondisen som jeg sleit mest med – kneet ble godt og varmt ganske kjapt, og resten av meg fulgte rett etter. Et par av oppoverbakkene var ganske vonde, men merket også at jeg klarte å holde høyere tempo enn jeg ville alene – det er ikke løgn at man presser seg mer når man løper sammen med noen.

Målet mitt med turen (bortsett fra å overleve) var egentlig å få myket opp kneet litt til dagen etter..

Mandag 15/9: Tid for sesongens siste kamp, og joggeturen fra dagen før satt GODT i lårene. Jeg er allergisk mot å tøye ut og denslags, så jeg var grundig stiv. Motstander denne dagen var Avotech, som har vært et bunnlag i hele år, men spilt seg opp en del på slutten. Alt jeg visste fra før er at de hadde en skikkelig brande på topp som jeg sikkert kom til å få bryne meg på.

Ingen dommer møtte opp til denne kampen, så vi bestemte oss for å gjøre det sånn nogenlunde demokratisk – som vil si at hvis nok mennesker synes noe var urettferdig, var det det samme som at dommeren hadde dømt. Det gikk helt greit, dommeren er vanligvis bare i veien allikevel.

Vi tok ballen fra avspark og gikk opp og scorte. Så tok vi ballen fra dem på neste avspark og gikk opp og scorte en til. Ok, kanskje ikke HELT så ille, men det var ikke langt unna. Med en trygg 2-0-ledelse senket vi oss til deres nivå og begynte å spille som idioter. Slapp markeringer, bommet på enkle pasninger, denslags. Likevel klarte vi å krangle inn 3-0 og 4-0 også – motstanderne var mer interessert i å latterliggjøre sin egen keeper enn noe annet.

Så klarte de å kjempe inn 4-1 på en helt unødvendig glipp i forsvaret vårt – dvs. den andre stopperen (jippi, ikke meg for en gangs skyld) glemte å sparke vekk ballen, så de rolig kunne sette den bak reservekeeperen vår (førstekeeperen var ikke med, så keeper for kvelden var en av utespillerne våre som skulle spille innebandykamp rett etterpå, og dermed ikke ville bli så sliten). Ikke så lenge etterpå kom 4-2 på en lompe fra midtbanen – den burde keeper ha tatt, men sånt skjer.

Vi skjerpet oss litt på slutten, og bortsett fra et stolpeskudd hadde fikk vi lurt inn et siste mål, så sluttresultatet ble 5-2. Ingen bra kamp av oss, men vi kom oss ihvertfall igjennom det.

Sesongen er over og jeg tror vi endte på topp 5, som selvfølgelig ikke er noe å skryte av, men som likevel varmer etter en kort og myk serie.

Første joggetur etter ferien

I dag, 19/8, starter bedriftsfotballen opp igjen etter sommerferien. I den sammenheng satt jeg ut på en liten joggetur i går kveld for å løse opp litt etter ferien. Jeg jogget samme runde som de to siste gangene, men bestemte meg for å ikke ta tiden – det eneste som var viktig her, var å løse opp litt i beina og kjenne at ting hang der de skulle. I tillegg bestemte jeg meg for at uansett hvor sakte det gikk, skulle jeg jogge hele runden – ikke snakk om å gå over til gangtempo, selv om det i praksis nok hadde gått litt fortere.

Hele kroppen skreik selvfølgelig i det jeg satte igang, knærne var kjipe og magen disset. Jeg ble fort varm, og selv om denne løypa stort sett er ganske flat etter de første 200 meterne og frem til stigningen opp mot utkikkspunktet, pustet jeg som en hval og kjente at toppformen er langt unna. Men det gikk fremover, og jeg kom til motbakken som har knekt meg på to tidligere forsøk. Jeg danset lekent opp motbakken uten å puste tungt eller å kjenne noe til melkesyra… Yeah right. Det tok en vesentlig mengde viljestyrke, og det gikk ikke fort, men jeg kom til toppen uten å bryte det jeg definerer som jogging. Her var jeg skikkelig sliten, slimproduksjonen var på topp, og pusten gikk hardt.

Resten av løypa er egentlig 60% nedoverbakke og 38% rett frem, med kun korte, midlertidige stigninger. Da fikk jeg igjen pusten, men kjente også at hjertet jobbet litt. Det deilige var at kroppen ble skikkelig varm, knærne funka glimrende etterhvert, og det “løsnet” litt sånn at jeg ikke trengte å ta meg helt ut før jeg var hjemme.

Nå har jeg sittet på meg en rygg-vondt på kontoret, så det spørs om det blir noen kamp i dag, men jeg skal ihvertfall prøve. Rapport følger isåfall. :)

Fornuftig skogstur

Etter suksessen sist med å lunte rundt Strømsåsrunden – som viser seg å stå på UNESCOs liste over verneverdige omveier – ville jeg prøve å løpe en litt kortere runde for å se hvor dårlig form jeg egentlig er i – kan jeg leve opp til mitt røffe, ubarberte ytre, eller er jeg fortsatt bare en myk fløtebamse under det grusomme utseendet?

Siv og jeg har gått en runde her et par ganger som følger en grusvei inn i skauen et stykke, så vrir seg opp mot utkikksposten, og så følger den blå løypa fra sist ned til utgangspunktet igjen. En kort løype som skulle passe glimrende for oss med holdningsproblemer. Jeg anslo at runden burde ta ca. 20 minutter for å legge litt press på meg selv, og løp avgårde.

Denne gangen var de første ca. 40% av løypa ganske flate, så jeg fikk litt varme i kroppen, istedenfor brekninger. Det skal dog sies at jeg kjenner at det er kondisen som bremser meg for tiden – knærne ble fortere varme enn sist, og legger og ankler hang på uten å klage. Men pusten var tung.

Dette fikk jeg spesielt merke der grusvei gikk over i sti og begynte å snu oppover mot utkikksposten. Etter å ha kommet ca. halvveis opp, bestemte beina seg for å slutte å lystre hjernen, og jeg gikk over i rask gange. Denne varte til jeg kom på toppen, hvor jeg kastet et raskt blikk utover lekre Drammen før jeg satt utfor den blå stien ned mot heimen.

Selv med ganske stive knær - som jeg har – gikk det selvfølgelig en god del lettere i nedoverbakke. Man trenger stort sett bare å sørge for at beina lander på fornuftige steder, så tar tyngekraften seg av resten. Dette gjorde at jeg hadde litt saft igjen i beina til innspurten, som består av noen små, lette dølper.

Jeg klokket inn på ca. 21 minutter, med stort rom for forbedring, og var vel egentlig fornøyd med det. Klarer jeg å trene med nogenlunde jevne mellomrom skal det absolutt være mulig å ta denne runden på kvarteret eller deromkring.

I dusjen ble det 27 grader, men som når man koker egg, klarer man ikke å kjøle ned kjernen selv om utsiden blir ganske kald, så det ble litt svetting etterpå også. Heldigvis har vi kjøpt oss noen vifter de siste dagene, så jeg skriver dette uten å renne bort.

Så var det avgårde for å samle litt dritt i leiligheten. Hurra!

Blåsøndag – åt skogen!

Da er ferien igang for yours truly, og tradisjonelt innebærer jo det sofaliv med bilde, lyd og digg. Men nå som jeg har blitt ansvarlig samboer med hage, trapp og diabetes 2 (sistnevnte skaffet jeg meg litt over et år i forveien) må jeg også forsøke å være i litt bedre form. Er kjedelig å spille fotballkamper og basere seg på at magen går som en vindusvisker og vinner duellene for deg.

Slobo har fortalt mye bra om Konnerud når det gjelder stier og mulighet for fysisk utfoldelse. Siv og jeg har allerede gått oss en tur inn i skauen som bokstavelig talt starter 20 meter fra utgangsdøra vår, og i dag tidlig var tiden kommet for å teste løpeformen. Oppladningen kom i form av Ostepop og Pepsi Max mens jeg lå og glante på Future Weapons på Discovery i går kveld, så alt lå til rette for en lett og givende tur. Først tok Siv seg en tur mens jeg lallet rundt, så var det jeg som skulle til pers. I følge et kart som står spikret opp litt innover, er det en blå løype man kan følge, som heter noe sånt som Strømsåsrunden – den så ganske lang ut, men jeg regnet med at jeg skulle klare å gjennomføre den uten å dø.

Som en taktisk genistrek begynte jeg med den delen av runden som går rett opp mot et utkikkspunkt over Drammen. Halvveis oppe tygger jeg unna for å ikke spy opp lungene mine, og da tar jeg igjen en ung dame som går og lufter bikkja. Selvfølgelig kan jeg ikke da slutte å løpe, så jeg jogger forbi i 30 graders varme og prøver å ikke høres ut som en hval. Når jeg kommer på toppen er jeg varm, men ikke helt sprengt, så jeg halv-jogger videre på stien. De blå merkene på trær og steiner er foreløpig lette å følge.

Det går selvfølgelig ikke lang tid før den krevende tekniske løypa (i forhold til mitt nivå, i det minste) blir for slem, så jeg må kutte joggen og heller gå hardt i visse partier. Skallen min er designet sånn at all svette fra hodet blir ledet inn i øynene, slik at det svir og jeg ikke ser noe som helst. Hvis vi legger til at jeg sliter med sollys fra før, og det er røtter og steiner overalt, så ligger det til rette for ganske bra konsentrasjon mesteparten av turen.

Den første tredjedelen tror jeg at det ble 75% jogg og 25% gange, men alltid i ganske bra tempo – ikke noen hvileskjær. Så kom jeg til et bratt parti hvor en ond rot prøvde å bite meg – jeg snublet forover, og var vel noen centimeter fra å ligge flat i lufta når beinet kom seg løs og dyttet meg nedover på en måte jeg ikke kan forklare – uansett gjorde det at jeg fikk igjen balansen og klarte å hente meg helt inn igjen. Dette ser jeg som bevis på at vi bor i The Matrix og at om jeg ikke er Neo, så er jeg ihvertfall i klasse med Trinity, bare at jeg ikke er latex-dame.

Den blå stien møtte stadig på andre veier og stier, og nesten uten unntak var det bratteste, varmeste og mest ulende alternativet det jeg måtte følge. Jeg visste at min runde ville avsluttes når jeg kom over en myr, men skuffelsen ble stor når det viste seg at jeg var ved en annen myr, som bare så veldig lik ut, og at jeg hadde lengre igjen. Mye lengre. Jeg tenkte “Jaja, jeg er vel ihvertfall over halvveis”, men når jeg tenker tilbake på det, vil jeg tippe at jeg lå et sted mellom 25% og 33% av løypa.

Varmen og terrenget gjorde etterhvert at hjernen begynte å tenke på litt av hvert. Ved et tidspunkt hadde jeg et sterkt ønske om at det skulle komme noen engler svevende med kjøttkaker. Jeg tror ikke på engler og er ikke noen stor fan av kjøttkaker, selv om jeg spiser det, så det var vel ikke så realistisk. Men tyttebærsyltetøy måtte det være.

Jeg kom etterhvert til en seksjon hvor noen hadde laget en slags “sti” over myr og moro med planker – her var jeg nok en gang sikker på at jeg hadde kommet til “min” myr, og skuffelsen ble selvfølgelig enda større denne gangen. Rett etterpå mista jeg den blå løypa, men traff på den igjen etter en kilometer eller deromkring. Følte meg passe lost men kunne jo alltids snu og dra tilbake samme vei om det ble krise.

Løypa ville etterhvert lede meg opp på fjellet, og dette minte meg om skiturer fra barndommen, samt helvetesukene fra militæret; Motivasjonen ved å endelig komme på toppen av et fjell blir fort borte når man ser at det neste som venter er et ENDA høyere fjell. På dette tidspunktet gikk jeg like mye som jeg jogget, og kjente meg ganske tørr – hadde drukket en halv liter vann før jeg startet, men var ganske sikker på at denne var svettet ut for lengst.

Langt om lenge kom jeg opp på et sted hvor det så ut som det hadde brent skikkelig – det lille jeg hadde av stesans tilsa at dette ikke var der skogbrannen på Konnerud var, men det var et ganske voksent område med høstfarger pga. at alt var dødt og brent. De blå markeringene hadde også brent opp, så her mistet jeg løypa igjen. Jeg fant noe snirklete greier som lignet på en sti, men den var for bratt og for full av stein og røtter til at jeg klarte å holde noe tempo. Hvis jeg hadde hatt med meg noen andre, hadde jeg nok på dette tidspunktet begynt å tenke på å kjøre en “Alive” og spise dem. Kanskje bare en arm til å begynne med.

Løypa åpenbarte seg for meg igjen etter en liten stund, så jeg kan ikke ha bomma med så mye mer enn et par kilometer. Fluene som hadde fulgt meg mesteparten av løypa begynte å bli slitne nå, så jeg måtte bære dem litt også. Størkna svette fikk liv i dem etterhvert også. Her begynte jeg å slite med å holde noe særlig tempo i det hele tatt, så jeg gikk mer enn jeg jogget. Kom til en kollapset bro som ga meg noen flashbacks til spill og filmer, men læbba over, og hørte snart menneskeskapte lyder – saging og biltrafikk! Sivilisasjon! Yes!

Halvdau og dehydrert kom jeg brått mot en myr igjen, og denne gangen var det den jeg hadde gledet meg til å se! Jeg kjente gledestårene renne nedover kinnet, helt til det gikk opp for meg at det nok bare var enda mer svette. Gledessvette, kanskje.

Uansett var det lettere å skru opp tempoet nå som jeg visste hvor langt det var igjen, og jeg løp resten av veien hjem, og avsluttet med å hoppe over egen hekk som en homse-hjort før jeg kollapset på verandaen. Klokka viste 1:25 og Siv kom løpende til – hun var nær ved å tilkalle hjelpemannskapene etter at jeg hadde vært borte såpass mye lenger enn planlagt. Hun helte litt vann i meg og jeg lå og surret på verandaen en stund. Tok en telefon også.

Etter å ha forsøkt å kjøle meg ned en stund, gikk turen til dusjen, hvor jeg i 20 minutter torturerte meg selv med kaldt vann. Svetten kom tilbake så fort jeg gikk ut, men etter en stund med lufttørking, kunne jeg leve igjen.

Denne runden var alt for lang for en på mitt nivå, men jeg kan kanskje forsøke å løpe den senere en gang, hvis jeg skulle bli i bedre form og finne ut at jeg trenger å prøve meg. Tror jeg holder meg til kortere løyper fremover, ettersom jeg fortsatt gjerne vil komme i bedre form, men jeg helst ikke vil dø. Ihvertfall ikke uten Ostepop i hendene.

Til skogs

Med sommerferie i bedriftsserien og en solid strekk på plass i venstre lår, ble søndagen startet med en liten joggetur i skogen nær Spikkestad. Siv løper denne runden med jevne mellomrom sammen med noen venninner, så jeg så helt klart at det var potensiale for å få kjørt seg.

Etter comebacket på fotballbanen har to ting plaget meg utenom strekken i låret – venstre kne og begge achilleser. Disse har stort sett skreket hver gang jeg har løpt, og dagen etter kamp har vært en eneste lang, sammenhengende lidelse. Dermed så jeg for meg mer av det samme på denne turen.

Stien var en kombinasjon av grusvei og rotinfisert skogshelvete, som var digg nok, hvis det ikke var for kombinasjonen av tårer i øynene (som igjen kom av en kombinasjon av det at jeg hadde stått opp på en søndag, og god gammeldags strigråt over at jeg var ute og løp) og ulendt terreng (i form av røtter og steiner) som samarbeidet om å prøve å knuse meg. Klarte å holde meg på beina, men var veldig glad når vi kom til et punkt der Siv foreslo at vi kunne gå litt. Den gledelige nyheten på dette punktet var at kroppen hadde blitt grundig varm, sånn at de fryktede plagene holdt seg unna. Den kjipe nyheten var at melkesyra hadde fest i kroppen min, og alle var invitert.

Etter litt mer skogstramping kom vi til en sti som gikk rett opp og var full av alle røttene som fantes. Her gikk vi, men jeg pustet tungt likevel. Hadde jeg forsøkt å jogge opp her, hadde jeg nok tatt kvelden.

Så ble det en kombinasjon av jogging og gåing resten av veien – og endelig var det nedoverbakke og noen hundre meter med rett frem til vi var fremme ved bilen igjen. Denne siste strekningen var slimet ute (jeg spytta som en tyrker med alt som var en del ganger), pusten var med meg, kroppen var varm, og selv om det kun var 150 meter til bilen, føltes det som om jeg kunne ha løpt MINST 175.

Vi klokket inn på ca. 46 minutter (hvis jeg ikke husker helt feil), mens Siv og hennes damebande på siste runde brukte 43. Derfor er jeg ikke helt misfornøyd, til tross for at kondisen var en del verre enn jeg hadde trodd. Melkesyra var vond, da jeg ikke er vant til å løpe på ulendt terreng, men dette vil vel forhåpentligvis bli bedre.

Da satser vi på flere turer i vår vakre natur uten blodhoste og grin. :D