På grunn av vond rygg og en installasjon i nord-Norge ble jeg nødt til å stå over de to første kampene i høstsesongen – den ene endte med tap, den andre med storseier. I går skulle jeg utpå igjen etter å knapt ha rørt meg i hele sommer.
Vi skulle spille mot Kaare Mortensen (firmaet, ikke personen), og det så lenge bra ut, da de møtte opp med to mann for lite. Jeg startet kampen, og kan bare slå fast med en gang at formen ikke er der. Klarte forsåvidt å unngå de største tabbene, men var altfor passiv i mange situasjoner der jeg burde ha klinket til istedenfor å nøle.
Vi gikk fort opp i 1-0, og tenkte at dette blir lett. Så fikk de én spiller til, og vi klarte i tillegg å senke oss til deres nivå, så de fikk 1-1. Jeg kunne ha avverget hvis jeg ikke hadde vært idiot, men det kunne flere andre også. Unødvendig mål. Vi fortsatte å sparke bort ballen, men kom etterhvert til å snuble inn 2-1, før svina igjen utlignet få minutter senere. Rett før pause headet vi inn 3-2 på corner, faktisk et ganske pent mål.
I pausen var det tid for selvransakelse, og vi ble enige om at vi var pinlig dårlige. Fienden skaffet seg tre nye spillere – sånne som du ser spiller aktiv fotball – men vi sa ikke noe da de tross alt spilte en omgang med en mann mindre.
Med fullt lag og tre aktive spillere på motsatt banehalvdel, skjønte vi at dette ble hardt, så vi satt igang omgangen ved å gå rolig opp og score mål. 4-2 og litt pusterom – selv om denne kampen var fotballkampenes svar på en bananrepublikks valuta, er to måls ledelse bedre enn å lede med ett.
De tok over ganske grundig, men vi hevet oss også betraktelig, og det ble litt kamp. Ca. midt i omgangen begynte jeg å kjenne at det venstre kneet mitt ikke likte at jeg er så feit, så jeg gikk ut og tok en liten pause. Med fem minutter hvile kjentes kneet bedre ut, så jeg byttet innpå ved neste mulighet, og var på banen lenge nok til å sparke unna en stor målsjanse i siste liten – etterfulgt av at jeg måtte stoppe meg selv med venstrebeinet, og da sa kneet takk for i kveld. Jeg måtte hinke ut igjen og se resten av kampen fra sidelinjen.
Uten at det var pga. at jeg var borte, presset fienden på og fikk 4-3. Så klarte de på litt ufortjent vis å knote inn 4-4, og vi så poengene fly avgårde. Surt og bittert.
Med 6 minutter igjen, la en av våre et innlegg som lignet mer på en lobb. Han som skulle ta det imot valgte (tror vi) å ikke røre det, så den løse ballen spratt to ganger og tuslet inn ved siden av stolpen. Skikkelig HamKam-mål. Gleden var stor, og vi klarte å holde inn, så det ble en litt ufortjent seier.
Kneet er ganske stivt og trenger muligens litt pause, evt. en slankekur på meg, så får vi se hvordan det går i de gjenstående kampene. :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar