Da er ferien igang for yours truly, og tradisjonelt innebærer jo det sofaliv med bilde, lyd og digg. Men nå som jeg har blitt ansvarlig samboer med hage, trapp og diabetes 2 (sistnevnte skaffet jeg meg litt over et år i forveien) må jeg også forsøke å være i litt bedre form. Er kjedelig å spille fotballkamper og basere seg på at magen går som en vindusvisker og vinner duellene for deg.
Slobo har fortalt mye bra om Konnerud når det gjelder stier og mulighet for fysisk utfoldelse. Siv og jeg har allerede gått oss en tur inn i skauen som bokstavelig talt starter 20 meter fra utgangsdøra vår, og i dag tidlig var tiden kommet for å teste løpeformen. Oppladningen kom i form av Ostepop og Pepsi Max mens jeg lå og glante på Future Weapons på Discovery i går kveld, så alt lå til rette for en lett og givende tur. Først tok Siv seg en tur mens jeg lallet rundt, så var det jeg som skulle til pers. I følge et kart som står spikret opp litt innover, er det en blå løype man kan følge, som heter noe sånt som Strømsåsrunden – den så ganske lang ut, men jeg regnet med at jeg skulle klare å gjennomføre den uten å dø.
Som en taktisk genistrek begynte jeg med den delen av runden som går rett opp mot et utkikkspunkt over Drammen. Halvveis oppe tygger jeg unna for å ikke spy opp lungene mine, og da tar jeg igjen en ung dame som går og lufter bikkja. Selvfølgelig kan jeg ikke da slutte å løpe, så jeg jogger forbi i 30 graders varme og prøver å ikke høres ut som en hval. Når jeg kommer på toppen er jeg varm, men ikke helt sprengt, så jeg halv-jogger videre på stien. De blå merkene på trær og steiner er foreløpig lette å følge.
Det går selvfølgelig ikke lang tid før den krevende tekniske løypa (i forhold til mitt nivå, i det minste) blir for slem, så jeg må kutte joggen og heller gå hardt i visse partier. Skallen min er designet sånn at all svette fra hodet blir ledet inn i øynene, slik at det svir og jeg ikke ser noe som helst. Hvis vi legger til at jeg sliter med sollys fra før, og det er røtter og steiner overalt, så ligger det til rette for ganske bra konsentrasjon mesteparten av turen.
Den første tredjedelen tror jeg at det ble 75% jogg og 25% gange, men alltid i ganske bra tempo – ikke noen hvileskjær. Så kom jeg til et bratt parti hvor en ond rot prøvde å bite meg – jeg snublet forover, og var vel noen centimeter fra å ligge flat i lufta når beinet kom seg løs og dyttet meg nedover på en måte jeg ikke kan forklare – uansett gjorde det at jeg fikk igjen balansen og klarte å hente meg helt inn igjen. Dette ser jeg som bevis på at vi bor i The Matrix og at om jeg ikke er Neo, så er jeg ihvertfall i klasse med Trinity, bare at jeg ikke er latex-dame.
Den blå stien møtte stadig på andre veier og stier, og nesten uten unntak var det bratteste, varmeste og mest ulende alternativet det jeg måtte følge. Jeg visste at min runde ville avsluttes når jeg kom over en myr, men skuffelsen ble stor når det viste seg at jeg var ved en annen myr, som bare så veldig lik ut, og at jeg hadde lengre igjen. Mye lengre. Jeg tenkte “Jaja, jeg er vel ihvertfall over halvveis”, men når jeg tenker tilbake på det, vil jeg tippe at jeg lå et sted mellom 25% og 33% av løypa.
Varmen og terrenget gjorde etterhvert at hjernen begynte å tenke på litt av hvert. Ved et tidspunkt hadde jeg et sterkt ønske om at det skulle komme noen engler svevende med kjøttkaker. Jeg tror ikke på engler og er ikke noen stor fan av kjøttkaker, selv om jeg spiser det, så det var vel ikke så realistisk. Men tyttebærsyltetøy måtte det være.
Jeg kom etterhvert til en seksjon hvor noen hadde laget en slags “sti” over myr og moro med planker – her var jeg nok en gang sikker på at jeg hadde kommet til “min” myr, og skuffelsen ble selvfølgelig enda større denne gangen. Rett etterpå mista jeg den blå løypa, men traff på den igjen etter en kilometer eller deromkring. Følte meg passe lost men kunne jo alltids snu og dra tilbake samme vei om det ble krise.
Løypa ville etterhvert lede meg opp på fjellet, og dette minte meg om skiturer fra barndommen, samt helvetesukene fra militæret; Motivasjonen ved å endelig komme på toppen av et fjell blir fort borte når man ser at det neste som venter er et ENDA høyere fjell. På dette tidspunktet gikk jeg like mye som jeg jogget, og kjente meg ganske tørr – hadde drukket en halv liter vann før jeg startet, men var ganske sikker på at denne var svettet ut for lengst.
Langt om lenge kom jeg opp på et sted hvor det så ut som det hadde brent skikkelig – det lille jeg hadde av stesans tilsa at dette ikke var der skogbrannen på Konnerud var, men det var et ganske voksent område med høstfarger pga. at alt var dødt og brent. De blå markeringene hadde også brent opp, så her mistet jeg løypa igjen. Jeg fant noe snirklete greier som lignet på en sti, men den var for bratt og for full av stein og røtter til at jeg klarte å holde noe tempo. Hvis jeg hadde hatt med meg noen andre, hadde jeg nok på dette tidspunktet begynt å tenke på å kjøre en “Alive” og spise dem. Kanskje bare en arm til å begynne med.
Løypa åpenbarte seg for meg igjen etter en liten stund, så jeg kan ikke ha bomma med så mye mer enn et par kilometer. Fluene som hadde fulgt meg mesteparten av løypa begynte å bli slitne nå, så jeg måtte bære dem litt også. Størkna svette fikk liv i dem etterhvert også. Her begynte jeg å slite med å holde noe særlig tempo i det hele tatt, så jeg gikk mer enn jeg jogget. Kom til en kollapset bro som ga meg noen flashbacks til spill og filmer, men læbba over, og hørte snart menneskeskapte lyder – saging og biltrafikk! Sivilisasjon! Yes!
Halvdau og dehydrert kom jeg brått mot en myr igjen, og denne gangen var det den jeg hadde gledet meg til å se! Jeg kjente gledestårene renne nedover kinnet, helt til det gikk opp for meg at det nok bare var enda mer svette. Gledessvette, kanskje.
Uansett var det lettere å skru opp tempoet nå som jeg visste hvor langt det var igjen, og jeg løp resten av veien hjem, og avsluttet med å hoppe over egen hekk som en homse-hjort før jeg kollapset på verandaen. Klokka viste 1:25 og Siv kom løpende til – hun var nær ved å tilkalle hjelpemannskapene etter at jeg hadde vært borte såpass mye lenger enn planlagt. Hun helte litt vann i meg og jeg lå og surret på verandaen en stund. Tok en telefon også.
Etter å ha forsøkt å kjøle meg ned en stund, gikk turen til dusjen, hvor jeg i 20 minutter torturerte meg selv med kaldt vann. Svetten kom tilbake så fort jeg gikk ut, men etter en stund med lufttørking, kunne jeg leve igjen.
Denne runden var alt for lang for en på mitt nivå, men jeg kan kanskje forsøke å løpe den senere en gang, hvis jeg skulle bli i bedre form og finne ut at jeg trenger å prøve meg. Tror jeg holder meg til kortere løyper fremover, ettersom jeg fortsatt gjerne vil komme i bedre form, men jeg helst ikke vil dø. Ihvertfall ikke uten Ostepop i hendene.
