På søndag hadde jeg avtalt med en betydelig sprekere kompis enn meg om å ta en rolig tur sammen. Jeg visste jo innerst inne at dette kom til å bli tøffere enn vanlig da jeg tidligere også har syklet med han. Men samtidig er det jo ok å kjenne litt på om man klarer å holde litt høyere tempo enn vanlig som man ofte gjør når man løper sammen med andre.
Vi startet hos han som for øvrig er i Grubegata, og de første 250 meterne gikk vi da dette i praksis er en bakke som går rett opp, og som hadde ødelagt turen med en gang.
Men det flater ut til svak oppoverbakke og vi jogget derfra. Terrenget til å begynne med er stier med mye utfordringer som røtter og steiner.Vi jogget opp til en slette nedenfor Dalen og krysset over denne. Nå begynte det virkelig å bli interessant da det lå nesten 10 cm med snøslaps hele veien, og beina sank og sklei om hverandre. Innbiller meg at jeg brukte omtrent dobbelt så mye krefter pr skritt kontra det å løpe på grus eller asfalt. Det gikk videre inn i skauen på enda mer kronglete stier enn det første partiet ispedd heftige gjørmehull og stadig mer snøslaps. Heldigvis kom vi opp på grusveien som går inn til SIF hytta og jeg tenkte at nå blir det grus videre resten av veien. På dette tidspunktet hadde vi løpt 20 minutter i oppoverbakke så jeg var god og varm(årets understatement).
Det var digg å komme inn på grusen og beina føltes nå vanvittig mye lettere. Men når vi kom inn mot SIF hytta var det ut i bushen igjen. Over snøkledde sletter, opp en sti som for dagen hadde bestemt seg for å være en bekk i stedet, og så videre ned Kavlemyrsbakken. I bunnen her dro vi hardt venstre opp alle bakkene mot Nikkerud. Dette er soleklart de verste bakkene jeg kan tenke meg på sykkel og jeg mistenkte at det ikke vi bli noe bedre på beina. Som vanlig fikk jeg rett, men fikk nå i hvert fall jogget hele veien til toppen.
Etter å ha jogget ut den verste syra på toppen tok vi to minutter til å strekke litt på legger og lår.
Så bar det nedover en heftig skråning nok en gang full av røtter og løse stein. I bunnen kom vi inn på en smal kronglete sti som gikk småkupert innover i terrenget. Morsomt å underlag å løpe på var det, men det krever masse konsentrasjon, og spesielt for meg som har minst en utsatt ankel. Dette partiet gikk bra, og vi kom ned i Nikkerud sløyfa som går rundt halve Stegla.
Jeg så nok en gang for meg at vi skulle ta den brede stien tilbake til SIF hytta, men burde jo ha visst bedre. Vi skar inn i bushen i motsatt retning med den hensikt å ankomme ved Skiold hytta. Stien var om mulig enda mer kronglete og beina begynte å si i fra at de var slitne. Men jeg løp nå etter beste evne og antallet vanpytter og myrer jeg hadde tråkket i hadde jeg mistet oversikten over.
Når vi kom inn mot Skiold hytta måtte vi opp en skråning som var så bratt at vi ikke hadde noe annet valg enn å gå. Jeg kunne og måtte holde meg fast i bakken for å ikke dette ned igjen. En sånn gåtur gjør på ingen måte at pulsen detter og jeg innbiller meg at jeg hadde turens høyeste puls når vi var på toppen.
Herfre gikk det på stier av samme type som allerede beskrevet og vi kom ut 100 meter på oversiden av parkeringsplassen på dalen. Herfra gikk det samme vei ned igjen over gjørmehullene og de snøslapskledde jordene, over veien, over nok et jorde, over en bekk, inn i skiløypa og så ned til kompisens hus igjen.
Når jeg kom frem var dritsliten, men det var ikke pusten som var problemet snarere beina. Jeg kjente det i hver eneste muskel i låra samt leggene. Jeg var klissvåt på beina og kroppen forøvrig, men var allikevel meget godt fornøyd. Hadde løpt hele veien og ikke minst overlevd.
Når det gjelder terrenget var det mye tøffere enn det jeg er vant til å løpe på, og innbiller meg at det er sånn Nordmarkatraveren terreng.
Løp i 1 time og 15 minutter som jeg er veldig fornøyd med. Kjenner det fortsatt i hele kroppen selvom en i natt pådratt omgangssyke også kan være en av grunnene til det.
Uansett blir det noen dager fri nå før neste tur.
-Slobo-
