Back in black

I går dro en uflidd og skjeggete busemann på seg nye treningsfiller fra Sverige og sa “No more!” – nå var det nok slapphet. iPod ble gjort klar, uniformen på, ungen lagt. På tide å ta det jeg kaller “Den omvendte Haukås-runden” – som betyr en løype med masse stigning stort sett hele tiden, bortsett fra slutten som er behagelig. Eller.. som er nedover. Ettersom jeg ikke kom meg ut før kvart på syv i går kveld, rakk det å bli grundig mørkt – da er det en del nedoverbakker i den løypa hvor røtter og drit gjør seg gjeldende.

Det gikk ikke så farlig fort, som man vel kan lese ut fra vedlagte graf. I et forsøk på å følge Nybegynner+ – opplegget, hadde jeg som mål å løpe på 35 minutter. At jeg traff så bra på det er bare en tilfeldighet, selv om iPod’en sørget for god sekundering underveis. Etter hver kilometer snakket en dame om hvor fort det gikk, og etter 17:30 sa hun at jeg var halvveis. Siden jeg ikke har iPhone med GPS kunne jo ikke hun vite hvor jeg skulle løpe, men det funka da på et vis.

Det gikk helt greit. Ikke fort, ikke vondt. Prøvde heller ikke å presse meg – dette handlet kun om å være ute, overleve, og ikke drepe motivasjonen for å gjøre det igjen. Jeg er ikke helt sikker på om jeg kommer til å følge N+-opplegget slavisk med en gang. Jeg tror heller jeg prøver å etablere en vane som går på å trene tre ganger i uka. Når det funker og kroppen godtar det, kan jeg begynne å tenke opplegg.

Jeg opplevde noe rart i dusjen etterpå. En tanke sneiet innom og sa “Dette var helt ålreit, la oss gjøre det igjen”. Det er mye bedre enn den vanlige tanken som sier “Drep de andre, så deg selv. Hvis du tar deg selv først, slipper de andre unna”. Så man får tro at dette var positivt, sånn totalt sett. Kanskje ikke tidenes vasseste fysiske comeback, men jeg har et visst håp om at jeg nå har tatt første steg på en sti som fører til at magen ikke lenger flyter rundt som den vil, uavhengig av kroppens øvrige struktur.

Back in action!

Forrige uke kom jeg meg på 2100-hesten igjen, men bare så vidt! En 700kcal-trening ble gjennomført på tirsdag, en 740kcal på lørdag, og en 660kcal på søndag. Det var tungt og slit, men Spotify holdt meg i live.

Som vi har skrevet og pratet mye om her, det er fryktelig mye motivasjon i riktig treningsmusikk. Her er lista jeg bruker for tiden:

1. Battle Without Honor or Humanity (Kill Bill)

Denne er helt grei som en innledning til oppvarmingen. Kommer liksom litt i fight-modus.

2. Main theme (Cutthroat Island)

En klassiker til glede for nye seere. Piratfilm med Geena Davis, filmmusikken ganske heftig og klart det jeg husker best.

3. Battle. vs. emperor (The Gladiator)

Keiseren er en fin fyr, og byr opp til dans med vår kjære Maximus.

4. Flying High (Rocky)

Her tar 70-talls grooven helt overhånd. Jeg er overbevist om at denne sangen gir karbohydrater.

5. Imperial March (Star Wars – The Empire Strikes Back)

Også kjent som Darth Vader’s theme. Grom og ond.

6. Neodammerüng (The Matrix Revolutions)

“Hei, vi fra Psykosekoret er her sammen med Raseriorkesteret for å fortelle at Neo skal ha en endelig showdown med viruset Smith, og det skal gjøre vondt, og det skal smelle stygt, og det skal vare lenge. Yeah!”

7. Eye of the Tiger (Survivor)

Denne kjenner vi vel godt fra PS-mesterskapet. Svinger igang den også, selv om jeg anser den som listas svakeste for tiden.

8. The Battle of Pelennor Fields (Return of the King)

Hestegutta kommer, baby! Og de har en stor can of whoopass, klar til å åpnes.

9. Duel of the Fates (Star Wars – The Phantom Menace)

Anakin Skywalker sin skjebne forsegles når Obi-Wan og Qui-Gon må kjempe for livet mot Darth Maul.

Sånn generelt ser jeg at de fleste her handler om at helten må skjerpe seg, reise seg og ta ut sitt aller beste for å overvinne slemmingene. Det er jo passende temaer å ha i hodet når man skal trå til litt på trening, og jeg kommer sjelden gjennom denne lista uten 2-3 gåsehuder.

Mens vi venter på serveren….Året er i gang med 2100!

Hadde alene-hjemme uke den første arbeidsuka i 2010, og bortsett fra å ligge på sofaen og se på film, gjennomførte jeg treningsopplegget. Hadde nå høynet ambisjonen til 2100 kcal pr. uke som starter i januar, og fordeler dette på tre treninger.

Mandag 4/1 var det tid for årsdebut. Det var tungt – ribbefett i alle ledd og lite som føltes godt. Likevel fullførte jeg helt greit – etter skjema skulle det ta 35 minutter, jeg var ferdig på 34:11.

Onsdag 6/1 var det litt verre. Å stå opp om morgenen hadde kostet sitt, og sprengkulda hjalp heller ikke på motivasjon eller kropp. Svetten svei når den traff frosne deler av trynet. Siden kroppen kjentes sliten hele veien konsentrerte jeg meg om å ligge på skjemaet for en gangs skyld. Var ferdig på 34:48 og forsåvidt fornøyd nok med det.

Så ble det et lite opphold pga. manglende overskudd og litt sen jobbing, samt at familien kom hjem fra trønderland. Nytt av dagen var også at jeg nå bruker Spotify, så jeg fikk lagt opp en spilleliste som var spisset inn mot å motivere meg. Og joda, det funket. Først litt Kill Bill-musikk for å få igang blodpumpa, så Metallica. Så kom Imperial March fra Star Wars – her begynte jeg å kome i grymt drag, og kjempet meg hardt fremover. Så, i tur og orden, kom hestegutta og “Flying High Now” fra Rocky og “Duel of the Fates” fra Star Wars I: The Phantom Menace, der Qui-Gon Jinn og Obi-Wan Kenobi må fike Darth Maul. Man. For første gang i 2010 kjentes det ut som jeg hadde kjempekrefter og kunne knuse trynet på hvem som helst. Kroppen ble til en maskin som dro og kjørte og pumpet. 33:11 ble slutt-tiden etter at jeg koste meg i mål de siste 25kcal.

Uansett fornøyd med ukas fangst. Blir 3 uker til med 2100, så får vi se hvordan verden ser ut når februar er i gang. Svigermor synes jeg var blitt tynn så det kan være indikasjoner på at dette virker. ;)

Ny trampeøkt

Forsøkte meg på en ny runde på treningsapparatet i går når den bedre halvdelen skulle se på bonderomantikk på TV. iPod’en har blitt ladet opp, nytt program er valgt, motstandskraften til maskina står til maks, og nye 500 kcal skal ofres. Moro.

Lang historie kort, jeg overlevde, og det var ganske ålreit. 500kcal blir kun valgt for at jeg ikke skal gå ut for hardt og drepe all treningslyst allerede første uka. Når jeg har holdt meg til det i en uke, øker jeg til 600kcal osv. På sikt blir det ihvertfall litt forbrenning av det. Brukte fire minutter mindre tid på de 500kcal i går enn på søndag, og det har nok litt med programmet jeg valgte å gjøre, og litt med innsatsen.

Dagens positive overraskelse var at den gamle iPod shuffle'n min da altså gjorde comeback. Den har ikke blitt brukt siden jeg bodde fast i den gamle leiligheten min, og da også kun til en sjelden treningsrunde. Soundtracket jeg rakk meg gjennom på denne runden skal ha mye ros for at det gikk så unna som det gjorde;

• Metallica – One. Skikkelig aggro-start
• Seigmen – Hjernen er alene. En av mine absolutte favoritter. Får gåsehud av å kjempe når denne tar av.
• Babylon 5 – Soundtrack fra en scene der en hovedperson dør en fryktelig kjip død.
• Lord of the Rings – Return of the King – The Battle of Pelennor Fields. Hallo! Hestegutta! Her tar det av.
• Team America, World Police - “America, Fuck Yeah!” – vi fortsetter med “ta av”-temaet.
• Dum Dum Boys – Splitter Pine. En annen norsk klassiker.
• Rocky – Flying High Now. Originalen. Umulig å ikke bli motivert til å sette opp tempoet her.
• 24 theme – utvidet åpningsmelodi fra serien 24.

Mye av denne musikken er selvfølgelig helt meningsløs hvis man ikke har noe forhold til den, men det har jeg, og det funka som bare faen. Jeg visste forsåvidt at musikk er bra motivasjon under trening, men å vite det er ikke helt det samme som å oppleve det på nytt for første gang på en stund. :)

Anyway, jeg liker denne treningsformen så langt. Blir svett som en ulk og har trua på at det vil hjelpe med noen ting på litt sikt.

Treningsuke i tre korte akter for storband og ruslebiff

Kort oppsummering av den siste ferieuka mi.

Først ble jeg enig med meg selv om at jeg måtte teste kroppen litt etter å ha vært slapp i ferien. Før ferien var det mye ugress å luke ut – ryggproblemer og en slem legg ved siste felles-løping der jeg deltok – og jeg var litt spent på om kroppen hang sammen. Jeg løp hjemmefra, inn grusveien og opp til Haukåstoppen (dvs. måtte stoppe og gå midt i bakken, den er fortsatt vond), og så ned via den blå stien. Det gikk greit nok, ingen smerter, og jeg brukte ca. 5 minutter lenger enn på mitt beste i fjor – noe som ikke er overraskende med tanke på hvordan jeg har spisset inn formen i det siste.

Et par dager senere var det første fotballkamp i høstsesongen. Vårsesongen gikk ubeseiret, så vi var spent på hvordan dette ville gå – mot et av topplagene uten at vi hadde sett en ball på en del uker. Vi åpnet greit, og ledet 2-0 etter ca. 15 minutter. Så begynte det å mongo-regne og lyne og helvete, og de andre scorte 8 mål. Jaja, kroppen hang sammen uansett.

Siste del ble utført uten at treningen var en sentral del av ambisjonen. Jeg har slitt med døgnrytmen i ferien, og får ikke sove om kvelden. Dette blir IKKE bedre søndagskvelder når jeg skal på jobben dagen etter. Så gammel ringrev som jeg er bestemte jeg meg for å gå imot alle mine egne helgeprinsipper. Så søndag (i går) sto jeg opp 06:30 og løp meg en tur. Helt alene i skogen – løp “Haukåsrunden” (dvs. helt rundt, ikke noen snarveier), ble dyktig sliten, og hata alt og alle. Rullet inn på ca. 35 minutter og var fornøyd med det, men faen heller.

Lengste. Søndag. Ever.

Jeg var så trøtt som 10-12 dupper litt utpå dagen og tidlig på kvelden – våkna ikke før vi begynte på 2. sesong av Sopranos rundt kl. 21:30. Så la vi oss rett før midnatt, og for en gangs skyld sleit jeg ikke med å sovne. Uten at jeg er noe mindre trøtt i dag av den grunn.

Jaja, jeg er nå her. Jeg HATER fortsatt kondisjonstrening av alle slag, og er bitter for at jeg har latt meg lure med på dette maratonprosjektet. Men at jeg har kommet igjennom uten skader gjør at ambisjonsnivået er flyttet fra “Stiller garantert ikke til start” opp til “Kommer garantert ikke til mål”, så vi får se hvordan ting utvikler seg.

Puls

Når jeg tross alt har vært så dum å melde meg på halvmaraton, må jeg prøve å overleve. Jeg skal tross alt bli far, og er det noe amerikanske ghettofilmer har lært oss, er det at unger med døde fedre blir kriminelle negre. Og er det én ting jeg ikke vil at ungen min skal bli, så er det neger, kriminell eller ei.

Jeg har derfor fulgt etter de to ivrigste her på bloggen og skaffet meg en pulsklokke. Polar RS400 heter den, og er visstnok en relativt avansert utgave. Enda bedre kan det bli om man kjøper en klump til å ha på foten når man løper, men der er ikke jeg enda. Jeg tok med en USB-dings så jeg kan få dataene enkelt inn på PCen (som ikke har noe infrarød-leser fra før), og har installert programmet Polar ProTrainer 5, som er treningsdagbok og masse ting. Man hører jo stadig om toppidrettsutøvere som måler ting og tang, og det er ikke noen grunn til at vi i ostepop-enden av skalaen ikke skal være like sjuke. ;)

Dagens første test gikk ut på å måle hvilepulsen. Det sto at den kunne være litt unøyaktig for folk som er så feite som meg, men pytt pytt, vi prøver. Litt utagerende ligging senere, så slo den fast at jeg er i fantastisk dårlig form og at jeg har en makspuls rundt 175.

Det med formen visste jeg forsåvidt allerede.

Så var det ut på løpetur – samme runden som de to foregående rundene (har kun blogget om en av dem), med ambisjoner om å løpe 12-13 meter lenger enn sist, hvor jeg døde i siste oppoverbakke. Etter å ha trikset og herjet litt med klokka, satte jeg igang en “Free” exercise. Den målte pulsen og når jeg gikk de første meterne sammen med Siv lå jeg veldig godt an. Så kom det oppoverbakke og litt løping, og da steg pulsen. Merkelig.

Det var vondt som faen (som all løping), og jeg vraltet meg gjennom skogen, og kastet et øye på klokka av og til. Når jeg var over 165 i puls kjente at jeg ble mer og mer sliten. Når jeg rundet 170 var syra der umiddelbart, og pusten gikk tungt. Men frem til de slemme, vonde bakkene som utgjør slutten av runden lå det stort sett under 170 mesteparten av turen.

Så kom etterhvert slutten, og da begynte jeg virkelig å merke at det var vondt. Den siste bakken opp til toppen av verden der Slobo og jeg bor spiste ballene mine, men faen i helvete om jeg ikke kom opp i en puls på 182 før jeg la meg ned for å dø. In your face, pulsklokke! Enten så undervurderer du feite folk, eller så er jeg slem til å presse meg utover mine fysiske begrensninger, noe jeg ser på som lite sannsynlig. ;)

Uansett, når toppen (av kurven, ikke bakken) var nådd, ruslet jeg rolig hjem og skrudde først av pulsklokka når jeg var på vei inn i dusjen. Ganske fornøyd med å få teknikken til å virke, ikke så fornøyd med selve treningen – men dette var et skritt mot å få kalibrert treningsmetodikk og forventninger. På sikt blir det kanskje mulig for meg å drive fysisk aktivitet uten å deise rett opp i hard/max intensitet umiddelbart.

Sånn. Nå ser dere hva jeg sliter med. ;)

Ligger etter med trening...

Siden alle andre blogger i dag, må vel kanskje jeg gjøre det også. Som selvutnevnt baktropp her, har jeg ikke mye å bidra med utenom unnskyldninger. Jeg har rett og slett vært en skikkelig sofapotet.

Hva kan så gjøres med dette? Hva er det realistisk at The Paralyzed Shark - som de kaller meg internasjonalt - klarer å igangsette av tiltak for å ikke fortsette å se ut som Jabba the Hutts lubne fetter? Hvor er motivasjonen for en som tidligere så på kokosboller som en av samfunnets viktigste bestanddeler, og kalte potetgull av alle farger og varianter "venn"?

Motivasjon er en vanskelig greie. Når man først er i siget - som jeg kan lese av innleggene til mine vesentlig mindre flabby kollegaer - er trening tydeligvis motivasjon i seg selv, mens dørstokkmila for meg om mulig er enda lenger enn før. Det må være lystbetont, og for meg er det lite solo-aktivitet som er moro. Jeg regulerer diabetesen 100% gjennom diett, noe som fører til at energinivået er heller labert. Og det må bare innrømmes enda en gang - jeg er en slapp jævel.

Spenningen er nå stor - skal han ta enda et avsnitt med deprimerende, nedbrytende oppramsing av alle grunnene til at vi skal gi opp håpet, eller kommer vi nå til punktet der skyene viker til side, folk åpner øynene håpefullt mot himmelen, og en sølvklar røst tenor-brøler at det er helg?

Vel, det er fredag, det er øl, det er sofa, det er film og det er øl! Og en fredag med to øl skal man ikke kimse av! Så derfor kjører vi på med den oppbyggende, håpefulle delen!

Hvordan skal jeg trosse all umuligheten, komme meg på beina, klatre opp fortvilelsens fjell med øyelokkene, trosse 10.000 orcer som står mellom meg og Mt. Doom, og komme igang med seriøs trening som varer og gir utslag?

Svaret gir seg selv: Narkotika!

Neida, vi går for naturlig rus. Istedenfor å dra min mer aktive kjæreste med meg ned i avgrunnen som er latskapens sofa, er det på tide å børste støvet av joggesko, shorts, høyttalere, stuebordet, stereobenken, datapulten, bokseksjonen og DVD-hylla, og komme seg ut (ok, mesteparten av det der var bare vårrengjøring, jeg håper det ikke kommer mer snø, so sue me!) - bruke kroppen, svette litt, få overskudd og energi! Å lese denne bloggen er faktisk til tider litt inspirerende, og inspirasjon kan drikkes som sukkerfi nektar! Mmm, sweet, sweet sukkerfri nektar. Er det for tidlig for meg å kjøpe pulsklokke? You bet! Tror jeg det kunne ha hjulpet? You bet igjen! Tror jeg sjansen er god for at den hadde blitt brukt et par ganger og så kun vært enda en ting i leiligheten min som samlet støv? You bet enda en gang!

Lystbetont aktivitet blir greia for meg til å begynne med, uten tvil. Jeg har sjekket litt rundt squash, som seiler opp som aktuell aktivitet. DramKam kan komme til å gjenoppstå. Blir det noe av innebandy-pratet på jobben? Tid vil viser.

Og så, når jeg har prøvd meg litt på dette, kan vi se om andre ting kommer etter. Pulsklokke, sykletur, joggetur, ambisjoner. Hvis jeg overgår alle sjuke ambisjoner kan det hende at hengemagen kommer i klem innenfor beltet istedenfor å henge ned over det - og det innen sommeren. Hadde det vært bra? Ja! Tror vi på det? Nei! Skal jeg prøve allikevel? Ok da.

Så får vi se. Dere kan ihvertfall hoppe og drite i at jeg gidder å røre så mye som en rompeball før vi er tilbake fra CeBIT. :P