I går dro en uflidd og skjeggete busemann på seg nye treningsfiller fra Sverige og sa “No more!” – nå var det nok slapphet. iPod ble gjort klar, uniformen på, ungen lagt. På tide å ta det jeg kaller “Den omvendte Haukås-runden” – som betyr en løype med masse stigning stort sett hele tiden, bortsett fra slutten som er behagelig. Eller.. som er nedover. Ettersom jeg ikke kom meg ut før kvart på syv i går kveld, rakk det å bli grundig mørkt – da er det en del nedoverbakker i den løypa hvor røtter og drit gjør seg gjeldende.
Det gikk ikke så farlig fort, som man vel kan lese ut fra vedlagte graf. I et forsøk på å følge Nybegynner+ – opplegget, hadde jeg som mål å løpe på 35 minutter. At jeg traff så bra på det er bare en tilfeldighet, selv om iPod’en sørget for god sekundering underveis. Etter hver kilometer snakket en dame om hvor fort det gikk, og etter 17:30 sa hun at jeg var halvveis. Siden jeg ikke har iPhone med GPS kunne jo ikke hun vite hvor jeg skulle løpe, men det funka da på et vis.
Det gikk helt greit. Ikke fort, ikke vondt. Prøvde heller ikke å presse meg – dette handlet kun om å være ute, overleve, og ikke drepe motivasjonen for å gjøre det igjen. Jeg er ikke helt sikker på om jeg kommer til å følge N+-opplegget slavisk med en gang. Jeg tror heller jeg prøver å etablere en vane som går på å trene tre ganger i uka. Når det funker og kroppen godtar det, kan jeg begynne å tenke opplegg.
Jeg opplevde noe rart i dusjen etterpå. En tanke sneiet innom og sa “Dette var helt ålreit, la oss gjøre det igjen”. Det er mye bedre enn den vanlige tanken som sier “Drep de andre, så deg selv. Hvis du tar deg selv først, slipper de andre unna”. Så man får tro at dette var positivt, sånn totalt sett. Kanskje ikke tidenes vasseste fysiske comeback, men jeg har et visst håp om at jeg nå har tatt første steg på en sti som fører til at magen ikke lenger flyter rundt som den vil, uavhengig av kroppens øvrige struktur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar