Puls

Når jeg tross alt har vært så dum å melde meg på halvmaraton, må jeg prøve å overleve. Jeg skal tross alt bli far, og er det noe amerikanske ghettofilmer har lært oss, er det at unger med døde fedre blir kriminelle negre. Og er det én ting jeg ikke vil at ungen min skal bli, så er det neger, kriminell eller ei.

Jeg har derfor fulgt etter de to ivrigste her på bloggen og skaffet meg en pulsklokke. Polar RS400 heter den, og er visstnok en relativt avansert utgave. Enda bedre kan det bli om man kjøper en klump til å ha på foten når man løper, men der er ikke jeg enda. Jeg tok med en USB-dings så jeg kan få dataene enkelt inn på PCen (som ikke har noe infrarød-leser fra før), og har installert programmet Polar ProTrainer 5, som er treningsdagbok og masse ting. Man hører jo stadig om toppidrettsutøvere som måler ting og tang, og det er ikke noen grunn til at vi i ostepop-enden av skalaen ikke skal være like sjuke. ;)

Dagens første test gikk ut på å måle hvilepulsen. Det sto at den kunne være litt unøyaktig for folk som er så feite som meg, men pytt pytt, vi prøver. Litt utagerende ligging senere, så slo den fast at jeg er i fantastisk dårlig form og at jeg har en makspuls rundt 175.

Det med formen visste jeg forsåvidt allerede.

Så var det ut på løpetur – samme runden som de to foregående rundene (har kun blogget om en av dem), med ambisjoner om å løpe 12-13 meter lenger enn sist, hvor jeg døde i siste oppoverbakke. Etter å ha trikset og herjet litt med klokka, satte jeg igang en “Free” exercise. Den målte pulsen og når jeg gikk de første meterne sammen med Siv lå jeg veldig godt an. Så kom det oppoverbakke og litt løping, og da steg pulsen. Merkelig.

Det var vondt som faen (som all løping), og jeg vraltet meg gjennom skogen, og kastet et øye på klokka av og til. Når jeg var over 165 i puls kjente at jeg ble mer og mer sliten. Når jeg rundet 170 var syra der umiddelbart, og pusten gikk tungt. Men frem til de slemme, vonde bakkene som utgjør slutten av runden lå det stort sett under 170 mesteparten av turen.

Så kom etterhvert slutten, og da begynte jeg virkelig å merke at det var vondt. Den siste bakken opp til toppen av verden der Slobo og jeg bor spiste ballene mine, men faen i helvete om jeg ikke kom opp i en puls på 182 før jeg la meg ned for å dø. In your face, pulsklokke! Enten så undervurderer du feite folk, eller så er jeg slem til å presse meg utover mine fysiske begrensninger, noe jeg ser på som lite sannsynlig. ;)

Uansett, når toppen (av kurven, ikke bakken) var nådd, ruslet jeg rolig hjem og skrudde først av pulsklokka når jeg var på vei inn i dusjen. Ganske fornøyd med å få teknikken til å virke, ikke så fornøyd med selve treningen – men dette var et skritt mot å få kalibrert treningsmetodikk og forventninger. På sikt blir det kanskje mulig for meg å drive fysisk aktivitet uten å deise rett opp i hard/max intensitet umiddelbart.

Sånn. Nå ser dere hva jeg sliter med. ;)