Men in tights

Da har det altså skjedd. Jeg er blitt eier av tights. Som passer. Jeg kjøpte noen billige treningsbukser i Sverige for en uke siden, da var det mer tights in men. Jeg kommer nok til å løpe i mørket en stund til, da det er enkelte ting man bare ikke utsetter folk for. Meg i tights er en av dem.

Jeg kasta meg ut i det på lørdag for å kjøre kroppen litt. Ikke ordentlig, bare sånn at jeg skulle bli sliten og sjekke om ting har blitt litt bedre. Tre treninger på en uke er ikke hverdagskost for denne slasken, så det var en viss skepsis inne i bildet.

Jeg kranglet litt med meg selv om hvor jeg skulle løpe, og før veiskillet (mye potensiale for symbolikk her) bestemte jeg meg for å løpe samme runde som Slobo og jeg dro for noen uker siden – inn til Hellashytta på Konnerud – med en liten modifikasjon; Det er to veier til Hellas, og vi tok den “venstre” (sett når man kommer fra oss) av dem både frem og tilbake sist. Denne gangen skulle jeg ta den høyre frem og venstre tilbake. Dette ville føre med seg litt mindre sti/gjørme, men også litt mer opp og ned. For det er jo ikke noe særlig opp og ned på Konnerud fra før.

Som sist måtte jeg stoppe og gå litt her og der – kondisen holder ikke til de verste bakkene helt enda. Men for det meste gikk det greit, og kroppen var stadig klar til kamp.

Underveis var det en eller flere hester som hadde driti noe jævlig. Hundeeiere må ha med seg pose. Burde ikke også hesteeiere ha med seg en søplesekk? Det gjør kanskje ikke noe så langt ute i skauen.

Jeg passerte 5km et stykke før Hellashytta, og var fornøyd med at det ville innebære at jeg kom over mila totalt sett. Stoppet ikke ved selve hytta – visste jo at det kom bakker som kom til å gi rikelig med anledninger til akkurat det. 6km kom overraskende fort etter hytta. Sweet. Pusten var tung i de verste motbakkene, men jeg fant ut at hvis jeg gikk hardt opp dem ble pusten bedre uten at tempoet ble så veeeeeldig mye verre. Måtte uansett kjefte litt på meg selv for å komme igang når det flatet ut igjen.

Det begynte å bli mørkt i det jeg kom til Kølabånn (eller hvordan det skrives). Herfra er det en brutal bakke før det er slak nedoverbakke inn til mål. Jeg prøvde ikke å løpe engang. Men en vakker dag..

Når jeg kom hjem viste iPod’en  11.19km, og jeg var veldig happy med å være ferdig. Grundig sliten, men ikke dau i kroppen. Hadde det kommet øst-europeere ville jeg gitt dem kamp, særlig om jeg hadde balltreet mitt. Det hadde blitt som en flokk hyener som angrep en litt såret løve. Jeg hadde ihvertfall tatt med meg en del av dem i fallet. Det er favoritt-dusj-fantasien min. :)

Det beste med hele greia er nok at jeg har vært ganske oppegående etter turen. Var for all del sliten både resten av lørdagen og hele søndagen, men ikke ubrukelig som sist. Klarte å gå i trapper, kneet var småvondt under hele turen men har funket etterpå. Vet ikke enda når neste tur blir, men det er jo ting som tyder på at det er lettere å holde dette gående hvis man faktisk løper litt av og til.

Also, tights + Nike boxers funka som snus. Jeg har massive lår som er nysgjerrige på hverandre når jeg løper. Selv skrubbsåret mitt fra sist koste seg, om noe slipte jeg bare ned skorpa litt. Så det var bra.

Ser for meg at hvis dette fortsetter, må jeg kjøpe meg ny sofa. Når den gamle ikke lenger klarer å konkurrere med løpeturer i skogen, må den ha mistet sin appell. Det må være der det ligger.