For første gang i år skulle det bli noe annet enn gåturer i vaggetempo og fotballtreninger. Jeg har blitt shamet til å melde meg på Oslo (halv)maraton av ondsinnede kollegaer med hysterisk ambisjonsnivå, noe som passer meg dårlig.
Hallo. Bloggnavnet mitt her er Lam Hai. Ok, så var det etter en fotballspiller som jeg synes hadde morsomt navn. Jeg er ikke lam, jeg har bare samme livsstil som dem. Det finnes ikke noe lystbetont med å løpe rett frem, opp og ned, frem og tilbake. Det er konsentrert hat. Jeg er dedikert og designet for å sitte foran en PC. That’s me, baby. Ikke prøv å gjøre meg til noe jeg ikke er. ;)
Men men, er man meldt på så er man vel det. Jeg får bare ta meg i nakken og begynne å trene. I dag kom joggeturen jeg har gruet meg til i seks måneder.
Det ble en enkel runde – ut i skauen fra der jeg bor, 500 meter med grusvei, så asfalt resten. Ganske flatt, men mer kupert enn gymsalen vi spiller fotball i hver søndag. Jeg klarte å løpe “aktivt” frem til pkt. B på kartet her – det vil si at jeg presset tempoet sånn nogenlunde, uten å falle tilbake til “passiv” jogging. Den delen av løypa som foregikk i Konnerudgata var slakk oppoverbakke – jeg holdt fortsatt tempoet, men det kostet og var vondt. Melkesyre overalt.
Siv vagget ut på tur samtidig som jeg startet, og hun gikk nesten samme løypa – bortsett fra at hun gikk til venstre ved sirkel nr. 2 og dermed fikk en litt kortere tur. Jeg tok henne igjen rett etter der løypene krysses – etter 300 meter med vond oppoverbakke. Da var det nok, og vi vagget sammen tilbake til heimen.
Dusjen var helt klart det beste ved hele opplevelsen.
Joggingen/gåingen tok i underkant av en halvtime. Hvis jeg gidder å utsette meg selv for dette igjen, kommer jeg kanskje lenger før jeg dør neste gang.
Jeg kommer aldri til å tilgi dere. :)
1 kommentar:
Hehe gammle skoleveien min jo! Hørtes slit ut men bare å fortsette så gir hatet seg etterhvert ;-)
Legg inn en kommentar