Ut av sofaen, inn i skogen

Siden vi hadde fellesløpeturen vår, har det ikke skjedd så mye med kroppen min. Først spilte jeg en fotballkamp (vi vant 3-2), så fikk vi baby, så spilte jeg en fotballkamp til (vi voldtok dem 7-1). Det har med andre ord ikke skjedd mye positivt med liket mitt i det siste.

Fikk en invitasjon av Slobo her i går, og var klar for å kjøre på så lenge det ikke krasjet med svigerbesøk. Det krasjet dog med søvnbehovet etter at baby og katt hadde krevd sitt natta i forveien. Jeg våknet av Slobos stemme utenfor i det han kom tilbake fra turen og diskuterte den med en felles nabo av oss. Ordene “Det var greit å komme seg ut før det ble for varmt” traff meg som sukkerspinn, og jeg besluttet å løpe en solotur. Selvfølgelig fikk jeg ikke det til før det ble for varmt, men sånn er det å være en ubesluttsom tass.

I skauen bak der Slobo og jeg bor, går det en nice løype som vel også han bruker av og til – vi løp den sammen i September i fjor også. I dag var tiden kommet til å presse kroppen tilbake til lidelsenes land, så jeg bestemte meg for å løpe samme runden, men baklengs og to ganger. Løypa er sånn at hvis man løper den veien vi løp sist, får man én slem bakke som fister løs på analåpningen din og knekker deg helt (ihvertfall skjer det med meg), mens andre veien går det mer jevnt oppover. Summen av angst blir selvfølgelig den samme, men siden jeg ikke har rørt meg mye i det siste, valgte jeg å gå for jevn pain istedenfor sjokkterapi. Det er noe med en 110kg tung kropp som skal dras rundt en løype i varmen uten å ha noe særlig kondis å vise til.

Første runde gikk helt greit, det var tunge bakker men jeg klarte å holde det gående. Hjernen bestemte, kroppen adlød. Likevel kjente jeg at jeg ikke var helt Supermann når jeg begynte på runde to. Jeg kom meg forsåvidt greit nok bortover, men når bakkene begynte, sluttet kroppen å høre på hjernen, og det ble til at jeg gikk litt her og der. Etterhvert byttet jeg taktikk og gikk der det var rett frem og nedover, og samlet således litt krefter til å løpe opp bakkene. Det funket, men jeg ble grundig knust av det.

Når jeg nærmet meg Haukåstoppen, kjente jeg i tillegg at muskelen i høyre lår som fikk krampe under felles-løpeturen også nå begynte å vise tegn. Jeg er ganske sikker på at dette ikke kom av selve løpingen, men fordi jeg ubevisst bruker høyre bein mye mer for å bremse i nedoverbakke enn venstre, pga. et vondt kne. Jaja, den venner seg vel til det. Løypa i Oslo er vel ganske flat i forhold til Konnerud uansett.

Jeg var sprengt og kokt når jeg kom hjem, litt over budsjettert tid men ikke skremmende mye. Blir spennende å se om jeg takler høyere tempo neste gang jeg prøver meg.