Til skogs

Med sommerferie i bedriftsserien og en solid strekk på plass i venstre lår, ble søndagen startet med en liten joggetur i skogen nær Spikkestad. Siv løper denne runden med jevne mellomrom sammen med noen venninner, så jeg så helt klart at det var potensiale for å få kjørt seg.

Etter comebacket på fotballbanen har to ting plaget meg utenom strekken i låret – venstre kne og begge achilleser. Disse har stort sett skreket hver gang jeg har løpt, og dagen etter kamp har vært en eneste lang, sammenhengende lidelse. Dermed så jeg for meg mer av det samme på denne turen.

Stien var en kombinasjon av grusvei og rotinfisert skogshelvete, som var digg nok, hvis det ikke var for kombinasjonen av tårer i øynene (som igjen kom av en kombinasjon av det at jeg hadde stått opp på en søndag, og god gammeldags strigråt over at jeg var ute og løp) og ulendt terreng (i form av røtter og steiner) som samarbeidet om å prøve å knuse meg. Klarte å holde meg på beina, men var veldig glad når vi kom til et punkt der Siv foreslo at vi kunne gå litt. Den gledelige nyheten på dette punktet var at kroppen hadde blitt grundig varm, sånn at de fryktede plagene holdt seg unna. Den kjipe nyheten var at melkesyra hadde fest i kroppen min, og alle var invitert.

Etter litt mer skogstramping kom vi til en sti som gikk rett opp og var full av alle røttene som fantes. Her gikk vi, men jeg pustet tungt likevel. Hadde jeg forsøkt å jogge opp her, hadde jeg nok tatt kvelden.

Så ble det en kombinasjon av jogging og gåing resten av veien – og endelig var det nedoverbakke og noen hundre meter med rett frem til vi var fremme ved bilen igjen. Denne siste strekningen var slimet ute (jeg spytta som en tyrker med alt som var en del ganger), pusten var med meg, kroppen var varm, og selv om det kun var 150 meter til bilen, føltes det som om jeg kunne ha løpt MINST 175.

Vi klokket inn på ca. 46 minutter (hvis jeg ikke husker helt feil), mens Siv og hennes damebande på siste runde brukte 43. Derfor er jeg ikke helt misfornøyd, til tross for at kondisen var en del verre enn jeg hadde trodd. Melkesyra var vond, da jeg ikke er vant til å løpe på ulendt terreng, men dette vil vel forhåpentligvis bli bedre.

Da satser vi på flere turer i vår vakre natur uten blodhoste og grin. :D