I dag, 19/8, starter bedriftsfotballen opp igjen etter sommerferien. I den sammenheng satt jeg ut på en liten joggetur i går kveld for å løse opp litt etter ferien. Jeg jogget samme runde som de to siste gangene, men bestemte meg for å ikke ta tiden – det eneste som var viktig her, var å løse opp litt i beina og kjenne at ting hang der de skulle. I tillegg bestemte jeg meg for at uansett hvor sakte det gikk, skulle jeg jogge hele runden – ikke snakk om å gå over til gangtempo, selv om det i praksis nok hadde gått litt fortere.
Hele kroppen skreik selvfølgelig i det jeg satte igang, knærne var kjipe og magen disset. Jeg ble fort varm, og selv om denne løypa stort sett er ganske flat etter de første 200 meterne og frem til stigningen opp mot utkikkspunktet, pustet jeg som en hval og kjente at toppformen er langt unna. Men det gikk fremover, og jeg kom til motbakken som har knekt meg på to tidligere forsøk. Jeg danset lekent opp motbakken uten å puste tungt eller å kjenne noe til melkesyra… Yeah right. Det tok en vesentlig mengde viljestyrke, og det gikk ikke fort, men jeg kom til toppen uten å bryte det jeg definerer som jogging. Her var jeg skikkelig sliten, slimproduksjonen var på topp, og pusten gikk hardt.
Resten av løypa er egentlig 60% nedoverbakke og 38% rett frem, med kun korte, midlertidige stigninger. Da fikk jeg igjen pusten, men kjente også at hjertet jobbet litt. Det deilige var at kroppen ble skikkelig varm, knærne funka glimrende etterhvert, og det “løsnet” litt sånn at jeg ikke trengte å ta meg helt ut før jeg var hjemme.
Nå har jeg sittet på meg en rygg-vondt på kontoret, så det spørs om det blir noen kamp i dag, men jeg skal ihvertfall prøve. Rapport følger isåfall. :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar