Halvmaraton

I går var dagen da årets mål skulle gjennomføres og Hai og jeg satte oss i bilen klokken 10.45 med kurs for Oslo og halvmaraton løp.
Er vel ingen overdrivelse å si at vi var spente begge to og på dette tidspunktet levde fortsatt håpet om en god dag, i hvert fall for egen del. Kroppen kjentes bra ut selvom man jo aldri kan være sikker på det før man faktisk løper.

Vel fremme i Oslo ruslet vi over Aker Brygge og Rådhusplassen og så de som var ute på første runde av Maraton i driv forbi. De virket jo pigge synes nå jeg og vi fikk også med oss de to som ledet på vei inn til første veksling. Sinnsyk fart er den eneste måten å beskrive det på.

Etter hvert kom vi oss opp på Festningsplassen og stemningen var egentlig ganske høy. Litt rart hvordan det er men etter hvert som det nærmet seg start ble jeg bare mer og mer klar for å komme i gang. Strategien var å ikke starte altfor rolig for å kunne nå målet om 2 timer eller mindre.
Det var sinnsykt mye folk inne i "startblokkene" og når kanonskuddet gikk så tok det faktisk over 2 minutter før jeg krysset startlinjen og min tid begynte å gå. Heftig mye folk og man ble på en måte dratt inn i et tempo enten man ville eller ikke. Først da vi kom forbi Oslo Militære samfunn og ned mot Vippetangen ble det såpass med plass til de rundt at en kunne bestemme farten selv.
Følte meg pigg og hang meg på en ballong hvor det sto 1.50 men fant fort ut at det ville gå dårlig. Fulgte derfor et par karer foran meg som holdt en fart jeg syntes var akseptabel og holdt de ganske langt ut mot Sjursøya før de ble borte. Denne delen gikk bra og kroppen fungerte fint. Derimot var pulsen min sjukt høy og jeg sleit med å få den ned og gjorde da min første store tabbe ved å ikke roe det ned. Fikk i meg litt vann og sportsdrikk og hastet videre inn mot byen igjen. Tiden der ute var bra og dette så lovende ut i mitt hode i hvert fall. Når vi kom inn mot festningen igjen tok jeg min første Maxim gele tube for å få litt påfyll, men hadde fortsatt bra driv og hang bra med inn mot Karl Johan. Over Stortinget og ned mot Juristen, krysset over og oppover Stortingsgata mot 10 km og ny drikkestasjon. Her var det litt kø så måtte ned i gangtempo og tok meg en sportsdrikk samt en halv banan. Farten var fortsatt ok, men pulsen altfor høy.
Så rundet vi inn ved festningen igjen og ut og ned mot Rådhusplassen. Her begynte jeg å merke kjøret noe, men ikke verre enn at jeg holdt farten(det tror jeg i hvert fall). Så kom bakken opp mot Vika torv. Her roet jeg det ned i frykt for en smell og kom meg over, men med en dårlig følelse i kroppen. Vi kom ned i et "boligfelt" og så gikk det oppover, oppover, oppover mot Drammensveien og Bygdøy Alle, og jeg fikk en slegge i trynet. Beina ville bare ikke gå fortere og jeg følte at jeg ikke hadde et snev av energi i kroppen. Pusten var fin, hodet fungerte men låra mine protesterte vilt mot hvert eneste skritt jeg tok. Jeg følte at alle andre løpte fortere enn meg og instinktivt kom tankene om at nå må målet være å fullføre. Utrolig vond følelse og jeg har aldri følt meg så tom noengang i mitt liv. Men i likhet med mange andre kjempet jeg meg videre å klarte på mirakuløst vis å komme over toppen ved Bygdøy Alle og ned mot Skøyen. Mitt eneste mål her var å komme meg levende til drikkestasjonen der og rett og slett roe det ned og fylle på med 4-5 kopper sportsdrikk. Passerte mange som gikk nedover der men ble også passert av dobbelt så mange som løp. Kom meg rundt under jernbanen og inn på drikkestasjonen med beskjed om at alt var tomt. Jeg ble mildt sagt drit forbannet og skjelte ut folk med den lille energien jeg hadde. Mange andre følte akkurat det samme som meg og dette var tross alt på et meget kritisk punkt i distansen. 15 km, godt over halveis og så få den i trynet var veldig tungt. Fikk heldigvis kloret til meg en halv banan men følte ingen effekt av den.

Så var det videre over motorveien og inn "sjarmøretappen" langs vannet. For å si det sånn var det ikke mange sjarmører der inkludert meg selv. Det var generelt en gjeng med superslitne mennesker som vekselsvis gikk og slepte seg per definisjon joggende inn mot Aker brygge. Ingen overdrivelse å si at jeg var rimelig resignert på dette tidspunktet. Jeg hadde da karret meg vel 6 km på ren vilje uten noe energi og fortsatt var det 4 km igjen. Min største frykt var at de også skulle være tomme på drikkestasjonen ved 18 km men heldigvis fikk jeg både vann, sportsdrikk og banan der. Følte ikke effekten av det heller, men det var nok vesentlig for kroppen min med det tilskuddet.
Slepte meg videre langs Aker Brygge og 19 km merket og ble sakte passert av 2.10 mannen. Fikk en midlertidig mental boost om at jeg faktisk ikke lå så dårlig an som jeg trodde og forsøkte å henge på han inn. Det ville derimot kroppen min ikke være med på og måtte bare se han langsomt dra i fra meg. På ren vilje holdt jeg bena i gang og kom meg opp forbi festningen igjen i den tro at jeg bare skulle rundt hjørnet og inn. Der tok jeg derimot feil. Vi skulle helt ned til E18 igjen og så løpe mot Vippetangen igjen før vi endelig kunne ta til høyre igjen og inn mot mål. Jeg var helt tom med fikk karret meg over mål. Fikk medaljen og kunne slå fast at jeg ikke engang var andpusten men at beina og kroppen min var mos, mos, mos. Utrolig tilfredsstillende å komme i mål, og jeg dreit langt i at tidsmålet mitt røyk med 21 min. Det får bare være. Dette var det jeg hadde å gi denne dagen og sånn er det. Hadde ikke en kalori igjen i kroppen å bruke.

Sjekket pulsklokka som viste en snittpuls på 179(!!!!!!!!!!!!!) over 2.21. Maks jeg var oppe i var 192. Helt fullstendig ville tall, og jeg lurer jo nesten fortsatt på hvordan det i det hele tatt kan være mulig. Forbrenningen var 2456 kalorier som vel er en voksen manns dagsbehov.

Men selvom jeg var død i går og betaler prisen i dag og sannsynligvis også i morgen er jeg ikke skremt. Nå må jeg legge om treningen og sørge for at jeg er i stand til å klare mer neste gang jeg prøver. Vet ikke om det blir neste år, men målet mitt er fortsatt under 2 timer en eller annen gang.

-S-